Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Adopsjon

Professor Monica Dalen intervjuet av Eli Gunnvor Grønsdal

- Adoptivforeldre har et ”annerledes svangerskap”. De må forholde seg til et helt ukjent barn, og de har ingen kjennskap til barnets genetiske utrustning. I mange tilfeller vet adoptivforeldrene også svært lite om barnets første levetid. Det første møtet med det ukjente barnet er en stor opplevelse, og mange adoptivforeldre beskriver dette møtet med fødselsliknende ord og uttrykk. Dette uttaler Monica Dalen som er professor på Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo. Hun har sin doktorgrad med avhandlingstema: Internasjonale adopsjoner. Dalen har arbeidet med temaet adopsjon siden 1985.

Adopsjon, eller langvarig plassering av barn, har lange tradisjoner i Norge. Helt tilbake til for cirka 40 år siden var hovedtyngden av de adopterte norskfødte barn. I dag er det heller sjelden at norskfødte barn adopteres bort fra sine biologiske foreldre. Rundt 1970 startet norske foreldre å adoptere barn fra utlandet. Per i dag er adopsjon nesten ensbetydende med adopsjon av barn fra utlandet.

- Fram til 2004 var de fleste barn som ble adoptert til Norge fra Sør – Korea, Kina og Colombia. Det kom rundt 500-600 barn årlig på den tiden, men dette tallet har sunket betraktelig i de senere årene. Det har særlig vært en markert nedgang i antall internasjonale adopsjoner til Norge i 2008 og 2009.   

Adoptivbarnets start i livet

De fleste barna som blir adoptert fra utlandet, er små når de kommer til sine nye foreldre, men det kommer også en del større barn. Noen av barna har bodd sammen med sin biologiske mor, andre har vært i fosterhjem, men de langt fleste har tilbrakt første levetid på barnehjem og tilsvarende institusjoner. Særlig institusjonsbarna kan ha vært utsatt for psykososiale og fysiske påkjenninger som underernæring, understimulering og separasjon fra nære omsorgspersoner. I noen tilfeller har barnet også blitt fysisk og psykisk vannskjøttet, men barn som frigis for adopsjon må ha hatt en overlevelsesevne og mestret livet på tross av slike påkjenninger. De er robuste og motstandsdyktige. Moderne spedbarnsforskning har vist oss at allerede like etter fødsel er et barn i stand til å knytte seg til nære omsorgpersoner. Barnet kan etter hvert gjenkjenne stemmen og lukten av sine nærmeste. Atskillelsen fra moren, eller andre nære omsorgspersoner, vil kunne prege et spedbarn, selv om barnet tilsynelatende er kommet over opplevelsen og har knyttet seg til andre omsorgspersoner.

- Hvordan kan denne atskillelsen gi seg utslag?

- Forskning viser at allerede seks måneder gamle babyer viser tegn på forstyrrelser når det blir flyttet fra sine omsorgspersoner og opplever skiftninger i sine omgivelser. Det kan være forandringer som lukt, lyd og nye rutiner. Barnet kan bli forvirret og apatisk, oppgitt eller det kan prøve aktivt å fylle tomheten rundt seg med skrik og stadige bevegelser. Verden er ikke lenger forutsigbar. Barnet forstår ikke disse forandringene, noe som kan resultere i frykt og uro.

- Har barnets alder noe å si for hvordan det går senere i livet?

- På grunn av ufullstendige opplysninger er det ofte vanskelig å fastslå alderen til en del av de internasjonalt adopterte barna. Det er ofte vanskelig å få informasjon om hvordan konkrete oppvekstvilkår har vært for det enkelte barnet. Det vi kan si er at det er ikke alder i seg selv som er utslagsgivende for hvordan det går, men alder i kombinasjon med hvordan barnet har hatt det før det kom til Norge. Et seks – syv måneders gammelt barn som har måttet streve for å holde seg i live, og har hatt dårlig tilknytning, kan vise større problemer med tilpasning enn et barn som er tre år og har vært i et stabilt fosterhjem. I de tilfeller hvor høy adopsjonsalder kombineres med dårlige betingelser før barnet kommer, da kan alder være en utslagsgivende faktor med hensyn til barnets utvikling.

Den første tiden

I dag er det mest vanlig at foreldrene selv henter sine barn. På denne måten blir de kommende foreldre kjent med barnet og dets opprinnelse. Dette kan bidra til å lette barnets overgang til et nytt miljø.

- Den første tiden er ofte en spesiell periode. Den er fylt av spenning, forventninger og glede over det nye familiemedlemmet. Men denne tiden byr også på en rekke utfordringer. Barnet vil selvsagt reagere på overgangen, og reaksjonene kan ofte være sterke og uforståelige. Dette er det viktig at foreldre er forberedt på. Mitt inntrykk er at foreldrene er bedre forberedt med hensyn til fysiske vansker, enn på de mer følelsemessige reaksjonene.

- Hvilke reaksjoner kan oppstå hos barnet?

- Barn som har opplevd stadig skiftninger av omsorgspersoner, og kanskje også å bli vannskjøttet trenger adoptivforeldrenes støtte, men situasjonen kan virke tiltrekkende og skremmende på samme tid. Dette kan føre til at barnet vil avvise foreldrenes tegn på kjærlighet eller oppføre seg provoserende, dominerende eller utagerende. Barnets tidligere erfaringer kan resultere i at det i bestemte situasjoner blir mer sårbart og samtidig mer utfordrende for foreldrene.

- Hva med foreldrene i denne første tiden?

- Mange adoptivforeldre forstår ikke barnets reaksjoner fordi de ikke kjenner barnets fortid. De kan reagere ulikt på barnets avvisning eller klengete adferd. Hvordan en mestret dette vil naturlig nok påvirke kontaktetableringen mellom barnet og de nye foreldrene. Manglende språkkunnskaper kan i tillegg føre til at barnet har problemer med å forstå foreldrenes forklaring. En fin måte å få kontakt på er ved fysisk berøring. Slik kontakt er lett å oppnå med små barn. Større barn kan derimot kvie seg for berøring eller virke ukritisk i sin form. Et barn som har opplevd fysisk eller seksuelle overgrep, kan blir forvirret og usikker på hva de voksne forventer.

Forsikring om å høre til

Adopsjon dreier seg like mye om at foreldrene blir adoptert av barnet, som at barnet blir adoptert av foreldrene. Det kan oppstå usikkerhet både hos barnet og hos foreldrene.

- Forsikringer om at barnet er ønsket og vil være foreldrenes barn bestandig, er svært viktig å få formidlet til adoptivbarn. Foreldrene bør kontinuerlig formidle dette budskapet på mange ulike måter, slik at barnet forstår at det hører til i denne familien. På denne måten vil barnet kunne tåle at mamma blir lei og sint, eller at pappa blir skuffet. Barn som ikke har følt seg prissatt, eller har vært forlatt, føler seg ofte mindreverdig og slem og lurer veldig på om foreldrene hadde ønsket dem om de hadde visst at de var så vanskelige. Det blir derfor viktig med stadige bekreftelser på at barna er ønsket som den de er.

Barnets egen historie

Det er stor forskjell på hvor mye foreldrene vet om adoptivbarnet. Noen barn har kjente biologiske foreldre og søsken, men de fleste må leve med uvissheten om slike forhold. Barn og foreldre kan likevel sammen reflektere over hvilke omstendigheter som førte til at moren bortadopterte barnet sitt. Det er vanskelig å vite hva en mor tenkte da hun tok valget om adopsjon, men det er viktig at barnet føler seg forstått når hun eller han ønsker å samtale om dette temaet. Alle adoptivbarn har nok tanker rundt denne prosessen, selv om de ikke selv tar initiativet til å samtale om det.

- Foreldrene kan hjelpe barnet til å utvikle positive følelser overfor sitt fødeland og etnisk opprinnelse. Stolthet og bevissthet om egen bakgrunn kan ha betydning for senere identitetsutvikling. I de tilfeller hvor foreldrene selv henter barna kan det være en god ide å ta bilder og bruke video for på den måten å kunne ta vare på minner fra barnets opprinnelsesland. Bilder og videoopptak vil være tilgjengelig for barnet under hele oppveksten, og kan være et fint utgangspunkt for å samtale om adopsjonen med barna.

- Hvor gammelt skal barnet være når en samtaler om dette temaet?

- Jo yngre barnet er, dess lettere er det å fantasere rundt tiden omkring fødsel og den første tiden. Det kan være nyttig at et barn kan tenke på en biologisk mor, selv om barnet var svært lite da det forlot moren. Barnet kan også ha forskjellige fantasier om biologisk familie. Det viktigste er at barnet får hjelp til å skape seg en mening ved de omstendigheter som førte til at det ble atskilt fra sine biologiske foreldre. Barn forstår og opplever hendelser på ulike måter etter hvert som de vokser til. De voksne kan tro og tenke at de har forklart omstendighetene rundt adopsjon på best mulig måte, for deretter å oppleve at barnet stiller spørsmål som viser at det ikke oppfattet hva foreldrene ønsket å formidle. Som foreldre kan det være lurt å utnytte alle mulige anledninger til å samtale om adopsjonsforholdet, men samtidig må de også føle på hva barnet er rede til å ta imot. I de tilfeller hvor foreldrene ikke vet så mye, må de kunne tillate seg å fabulere litt om omstendighetene rundt adopsjonen sammen med barnet.

Læring og språkutvikling

Språk og læring er nær knyttet til hverandre. De internasjonalt adopterte barna har alle hatt et avbrekk i den naturlige språkutviklingen. Barna må lære seg et helt nytt språk, og de fleste mister dessuten sitt første, opprinnelige språk.

- Det er særlig viktig at det språklige samspillet kommer i gang tidlig. At barnet lærer å delta i en samtale hvor han eller hun tar initiativ, svarer på henvendelser og venter på tur. Det vil også være gunstig at foreldrene lærer seg noen ord og utrykk fra barnets opprinnelige språk, slik at den første kommunikasjonen kan komme lettere i gang. Barna reagerer ulikt ved ankomst til Norge. Noen blir aldeles stumme, noen bruker kroppsspråk, mens andre fortsetter å bruke sitt opprinnelige språk. Felles for dem alle er at de lærer seg norsk veldig raskt.

Mange av barna kommer fra barnehjem hvor det har vært liten stimulering i form av utforskning av egen kropp, eller de nære omgivelser. Mangelen på kontakt med voksne resulterer også i manglende evne og forståelse av hva en dialog er. Når barnet så kommer i et stimulerende miljø hos sine adoptivforeldre, kommer språket i de fleste tilfeller veldig raskt. Det viser seg imidlertid at dette kan være et noe overfladisk språk. Barnet mestrer dagligtale, men kan samtidig ha liten forståelse av mer abstrakte begreper som avstand, tid og mengde. Denne manglende forståelsen kommer ofte først til syne ved skolestart. Mye kan gjøres for å forebygge slike vansker ved å tilrettlegge for konkret språkinnlæring i den første tiden i familien.

Ulikheter i temperament

- Når det gjelder temperament er både gener og miljø involvert. Det kan være store ulikheter i temperament mellom adoptivbarn og deres adoptivforeldre. Det er viktig at foreldrene er bevisst på dette og viser forståelse og romslighet i forhold til hvordan følelser og sinnsstemninger kommer til uttrykk. Barn som viser en annen type adferd enn den som er ”vanlig” i familien, har lett for å føle seg ”annerledes” og kanskje avvist. Det er selvfølgelig viktig at barna får reaksjoner på sin adferd, men uten å føle seg avvist på grunn av et temperament som kanskje er en medfødt legning.

Identitet

Mange barn og unge vil i løpet av oppveksten oppleve identitetsproblemer. For adopterte vil identitetsutviklingen kunne bli særlig utfordrende fordi adopsjon representerer et brudd i kontinuitet. Sentrale spørsmål kan være; ”hvor mye er jeg formet av min biologiske arv og hvor mye har mine omgivelser formet meg?” I de tilfeller hvor adoptivforeldre og barn har samme etniske opprinnelse, vil det være mulig å skjule adopsjonsforholdet. Dette er ikke mulig ved internasjonale adopsjoner.

- På mange måter er nettopp ulikheten i utseende et godt utgangspunkt for samtaler. På et eller annet tidspunkt i livet vil adopterte måtte integrere bevisstheten om sine to sett av foreldre. Dette kan være en smertefull prosess hvor barnet gradvis forstår at det både er valgt og samtidig på et eller annet tidspunkt også kan være bortvalgt. Mange mener at et barn først i 11 – 12 års alder vil ha den nødvendige modenhet til å forstå dybden i dette.

- Hva med tenåringstiden?

- Tenåringsproblemer er nokså vanlig hos de fleste ungdommer. Det kan se ut som om nettopp tenåringstiden kan by på spesielle utfordringer for adopterte. Ungdomsperioden er en tid hvor gamle ubearbeidede hendelser kan dukke opp, og ikke minst temaer knyttet til atskillelse, selvstendiggjøring og avvisning kan aktualiseres. Ungdommen kan slite med lojalitet overfor tidligere omsorgsgivere og på samme tid føle sinne overfor dem. Dette kan komme til uttrykk ved utagering og sinne vendt mot adoptivforeldre eller mot barnet selv. Mange ungdommer kan være veldig harde mot sine adoptivforeldre i denne tiden. I tillegg til å være adoptert, må internasjonalt adopterte barn også forholde seg til at det skiller seg ut utseendemessig. I tenåringstiden vil spørsmål om likhet og ulikhet stå særlig sentralt, og i denne perioden vil problemene kunne tårne seg opp for mange. Noen ungdommer vil kunne bli opptatt av å ”søke etter sine røtter”, og kanskje kan det være en ide at de unge nettopp i denne perioden får mulighet til å foreta en reise tilbake til sine opprinnelsesland.

Hvordan går det med barna?

- De fleste nasjonale og internasjonale undersøkelser viser at de internasjonalt adopterte barna klarer seg bra. Nærmere 70 % av dem vokser opp uten store problemer, og dette er omtrent samme tall som vi finner for norskfødte barn. Det at så mange klarer seg bra, på tross av en ofte vanskelig start i livet, må oppfattes som svært positivt. Samtidig må vi være forsiktige med å ikke male bildet for rosenrødt. Det er en gruppe av de internasjonalt adopterte som strever med psykiske problemer særlig i tenåringsperioden. I denne gruppen som utgjør rundt 30 %, finner vi barn og unge som har vansker på skolen, med arbeid og yrkesliv, og som sliter med identitetsproblemer. Dette bildet er blitt noe forsterket gjennom svenske registerundersøkelser som er publisert i de siste årene (Hjern, Lindblad & Vinnerljung, 2002; Lindblad, Hjern & Vinnerljung, 2003). Disse undersøkelsene viser at det er en høyere prosentandel av internasjonalt adopterte som får store psykiske problemer, sammenliknet med adopterte som er svenskfødte. Vanskene gir seg utslag i større hyppighet av selvmordsforsøk, kriminalitet og rusmisbruk. Det er ikke foretatt en tilsvarende undersøkelse i Norge, og det kan være forskjeller i adopsjonspolitikken i Norge og Sverige som tilsier at tallene ikke umiddelbart kan overføres til vårt land. Likevel må vi ta på alvor at det er en gruppe av internasjonalt adopterte barn og unge som trenger bedre oppfølging og hjelp til å mestre tilværelsen.

- Hvordan opplever adoptivforeldre møte med hjelpeapparatet?

- Noen av disse foreldrene opplever dette møtet som vanskelig. I utgangspunktet venter de kanskje lenge før de oppsøker hjelp. Dette skyldes nok at de føler at som formelt godkjente foreldre, bør de mestre vanskene selv. De  kvier seg for å be om hjelp fordi dette kan bli oppfattet som at de har ”mislykkes” i foreldrerollen. I tillegg er adoptivforeldre atypiske i forhold til andre typer av foreldre hjelpeapparatet er i kontakt med. Adoptivfamilien representerer en annen type familie enn de som utgjør flesteparten av barnevernets klientell. Hos adoptivforeldre er det, i de aller fleste tilfeller, ikke snakk om omsorgsvikt eller rusproblemer, men samspillsproblemer i familien. Adoptivforeldre får ofte høre ”dere som er så ressurssterke, klarer nok dette ”, men disse familiene vil også kunne trenge hjelp til å bedre samspillet og tilknytningen i familien. Kunnskap og kompetansenivået i hjelpeapparatet om denne problematikken, synes per i dag å være for liten.

- Kan det være en god ide å ha kontakt med andre adoptivforeldre?

- Mange adoptivforeldre føler det vanskelig å dele de områdene som er spesielle i et adoptivbarns oppvekst med andre. Ofte er de redde for å bli misforstått eller feiltolket. Erfaringer har vist seg at det å ha kontakt med andre adoptivfamilier, over tid, er av stor verdi. Det å kunne utveksle erfaringer, tanker, ja til og med følelser som sinne og skuffelse med andre foreldre som er i samme situasjon, kan være en uvurderlig hjelp underveis.

Å lære seg nye ferdigheter

Å leve med et eller flere adoptivbarn i en familie innebærer at man må ha stor toleranse for ulikheter.

- Adoptivforeldre må kanskje lære seg noen nye ferdigheter for å hjelpe barnet sitt. Ferdigheter som åpenhet om selve adopsjonsforholdet, tålmodighet ved avvisning i den første tilknytning og tilpasningsfasen, kunnskap om adoptivbarnas språkutvikling og mulige lærevansker samt økt respekt for adoptivbarnas streben etter å finne sin identitet. Foreldre til internasjonalt adopterte barn må også forholde seg til diskriminering og rasisme. Det kan også være aktuelt å knytte trådene mellom opprinnelsesland og leveland slik at barnet får utvikle seg som det menneske det er; født i utlandet og oppvokst i Norge, avslutter professor Monica Dalen.


Oppdatert: 2009

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook