Anoreksi
Psykiater
og forsker ved Regionsenteret for barne- og ungdomspsykiatri, Finn Skårderud,
intervjuet av Marianne Næss
Lise er svært
opptatt av å være tynn. I stedet for å spise, pirker hun så
vidt i maten eller flytter den rundt omkring på tallerkenen. Ofte går
hun også fra bordet før måltidet er ferdig. Lise er bare
en av de mange tusen jentene her i landet som lider av anoreksi, en spiseforstyrrelse
som først og fremst rammer jenter under 18 år. - Men selv om lidelsen
kan føre til store helseplager, er det håp for de fleste. Kommer
man til behandling, er sannsynligheten for å bli frisk hele 60 prosent,
sier psykiater Finn Skårderud.
- Anoreksi er et
gresk ord som direkte oversatt betyr "uten appetitt". Men dette er
et misvisende begrep, påpeker Finn Skårderud forsker og psykiater
som i løpet av de siste årene har han hatt mange anorektikere til
behandling. Anoreksi er ikke en fysisk sykdom, men en psykisk lidelse der man
vegrer seg mot å innta mat. Det viser seg at mange jenter med anoreksi
faktisk har ganske god appetitt. Det som imidlertid er felles, er at de alle
sammen søker seg mot tynnhet og at de frykter mat. Dette er en farlig
utvikling. For etter hvert som tiden går, kan de miste hele kontrollen
over sine tanker og følelser når det gjelder kropp og ernæring.
- Hvem er det
som først og fremst rammes?
- Anoreksi er en
mye sjeldnere spiseforstyrrelse enn for eksempel overspising og bulimi. Det
er knapt mer enn en halv prosent av den kvinnelige befolkningen her i Norge
som får denne spiseforstyrrelsen. Det er først og fremst unge jenter
som rammes. Halvparten av dem er under 18 år og den gjennomsnittlige debutalderen
ca. 15. Guttene utgjør et mindretall. Knapt 10 prosent av alle anorektikere
er gutter og menn. Men det er sannsynligvis mørketall ute og går.
Spisevegringen er nemlig ikke en like "akseptert" lidelse hos guttene
som hos jentene.
Sammensatte årsaksforhold
- Det
er mange årsaker til at enkelte rammes av en spiseforstyrrelse, påpeker
psykiater Finn Skårderud. - Noen av disse årsakene går på
arvelig forhold. Dette vil ikke si at man arver selve spiseforstyrrelsen, men
biologiske sårbarheter eller spesielle personlighetstrekk som kan disponere
for lidelsen. Oppvekstforholdene kan også ha mye å si. Viktig i
denne sammenhengen er tidlige traumer. Det har for eksempel vist seg at kvinner
som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, ofte utvikler en
spiseforstyrrelse som ungdommer. Dette kan henge sammen med redusert selvfølelse
og et ønske om å "straffe" kroppen. Ofte kan også
vanskeligheter i forhold til egne foreldre og/eller jevnaldrende være
utslagsgivende. Men som oftest er årsaksforholdene til spiseforstyrrelsen
kompliserte og sammensatte. Det vi imidlertid ser er at personer med anoreksi
har dårlig selvtillit og at dette også gjelder for de som lider
av bulimi og overspising,. Mange søker seg anerkjennelse nettopp gjennom
det å være tynn, da det å være tynn ofte oppleves som
vellykket i samfunnet vårt. Noen er også tvangspregede perfeksjonister,
men dette gjelder på langt nær alle.
Myter
om anoreksi
- Det
er mange myter ute og går når det gjelder anoreksi. En av de mest
utbredte er at det først og fremst er spesielt ressurssterke jenter med
sterk grad av selvkontroll som får denne spiseforstyrrelsen. Men dette
er feil. Gruppen med anorektikere er en svært blandet gruppe hvor vi finner
alle typer kvinner med til dels svært ulik bakgrunn og personlighet. En
annen utbredt myte er at alle anorektikere mangler selvinnsikt og av den grunn
vil motsette seg behandling. Dette er heller ikke riktig. Min erfaring er at
mange anorektikere faktisk innser at de har et problem og ønsker å
gjøre noe med det.
- Hvordan har
mytene oppstått?
- Det er først
og fremst pressen som har skapt de feiloppfatningene som gjelder ved spiseforstyrrelser.
En årsak kan være et ønske om å dramatisere disse
vanskelige
lidelsene.
Tidlige
tegn
- Har
man mistanke om at en person lider av anoreksi, er det første man bør
legge merke til såkalte faresignaler eller tidlige tegn som gjelder endringer
i forholdet til mat, endringer i humøret og adferden og/eller fysiske
tegn som for eksempel avmagring. Anoreksi er en lidelse som er vanskelig å
skjule. Den synes jo vanligvis veldig lett på grunn av vekttapet. Når
det gjelder forholdet til mat, er et mulig tegn er at den personen det gjelder,
stadig spiser mindre og at hun spiser sjeldnere enn før. Ofte foretrekker
vedkommende også å spise alene, og da dreier deg seg nesten utelukkende
om lavkalorimat. Anorektikeren kutter også gjerne ut alle fete matvarer
og spiser generelt så lite som mulig. Mange skjærer maten i mange
små biter, flytter den omkring på tallerkenen eller smører
den utover. De kan også lett bli irriterte og stresset omkring måltidet
og de benekter alltid at de er sultne - selv om de opplagt burde være
det. Noen kaster rett og slett maten i søppeldunken eller gjemmer den
i servietter eller lommer. De aller fleste er veldig opptatte av kalorier. Det
som er typisk når det gjelder en anorektikers humør er at vedkommende
ofte er irritabel, rastløs, urolig og trist. En person som lider av anoreksi
veier seg også ofte og samler gjerne informasjon om alt som har med slanking
å gjøre. Hun unngår helst å gå i selskaper eller
andre sosiale sammenhenger hvor det er matservering. Mange insisterer gjerne
på at de er fete, når dette helt opplagt er uriktig. De fleste er
også ekstremt redde for å gå opp i vekt og noen misbruker
derfor avføringstabletter. Enkelte blir stae og trassige og en del preges
i tillegg av selvdestruktivitet.
Økt
dødsrisiko
- Hvilke virkninger
har dette på vedkommendes fysiske helse?
- Det å gå
så sterkt ned i vekt, har naturlig nok store konsekvenser for alle kroppens
organer. Det blir rett og slett mindre igjen av dem, noe som sterkt øker
dødsrisikoen. At dødeligheten for anorektikere er høy,
er hevet overfor enhver tvil. Vi regner faktisk med at den er hele 7 til 10
ganger høyere enn det som gjelder for normalbefolkningen. Ingen annen
psykisk lidelse har så høy dødelighet. Den aller høyeste
dødeligheten har de som ikke er under behandling og det viser seg at
halvparten av dem som dør, faktisk begår selvmord. Ellers er tidlige
tegn på anoreksi tretthet, hodepine, muskelsmerter, svimmelhet/besvimelser,
magesmerter, lav kroppstemperatur og "frossenhet". Mange jenter mister
i tillegg menstruasjonen og får etter hvert dårlig blodsirkulasjon.
Mange antar en blålig farge på hender og føtter, andre får
dunete behåring i ansiktet og på ryggen og hovenhet i kinnene.
Ta
kontakt med lege
Selv
om de fleste forstår alvoret i situasjonen, er det mange anorektikere
som ikke selv skjønner at de er hjelpetrengende, opplyser Finn Skårderud.
- De innser kanskje at de er sterkt opptatt av noe, men mangler den nødvendige
sykdomsinnsikten. Man regner med at bare 30 prosent av dem som kommer til behandling,
selv har tatt kontakt. Når det gjelder de øvrige 70 prosentene,
er det familien eller andre pårørende som har tatt kontakt på
vegne av pasienten. Men det ser ut til at flere nå innrømmer problemet
enn det som var tilfellet bare for noen år siden. Noen er til og med litt
stolte av lidelsen. Den kan nemlig sees på som et tegn på viljestyrke
- og i enkelte kretser kan den til og med være populær.
- Når
bør familien søke hjelp?
- Ved enhver mistanke
om anoreksi, bør man overtale personen til å ta kontakt med lege.
Men man bør også være klar over at sterk avmagring også
kan skyldes rene fysiske lidelser, som for eksempel hjernesvulst. Det som er
typisk for anorektikeren, er imidlertid overopptattheten av vekt og mat. Det
er som oftest fastlegen som er den man først bør henvende seg
til. Hun/han vil nokså snart kunne stille en diagnose, da anoreksi er
lett å oppdage. Det viser seg også at mange fastleger gjør
en utrolig flott innsats når det gjelder denne pasientgruppen. Dette forutsetter
imidlertid at de har tid til å lytte og er interessert i å jobbe
med denne pasientgruppen. Hvis vedkommende ikke selv kan behandle pasienten,
kan det bli aktuelt å henvise videre til barne- og ungdomspsykiatrien.
Dreier det seg imidlertid om barn, er helsestasjonen eller skolelegen det riktige
stedet å henvende seg først, sier Skårderud.
Samtalebehandling
viktigst
- Hvilke behandlingsopplegg
kan bli aktuelle?
- Er personen
sterkt avmagret, kan det bli tale om innleggelse på sykehus for ernæring.
I slike tilfeller bør pasienten aller helst bli på sykehuset til
vekten igjen er kommet opp på et forsvarlig nivå. Mange sykehus
har ansatt egne ernæringsfysiologer som kan sette opp et spiseprogram
og lære pasienten hvordan et sunt kosthold skal legges opp. En ernæringsfysiolog
er i denne sammenhengen en svært viktig samarbeidspartner, påpeker
Skårderud.
Men den mest effektive behandlingen, som også hjelper på sikt, er
samtalebehandling eller psykoterapi. For anoreksi handler jo om mer enn mat.
Det handler også om følelser og tanker man ikke lenger har kontroll
over. Da er det viktig at legen eller psykologen også får tak i
det følelsesmessige landskapet til pasienten.
- Hvor lang
tid vil en slik behandling kunne ta?
- Det kommer helt
an på pasienten. Noen trenger fem behandlinger, andre flere år i
terapi. Ideelt sett bør også resten av familien involveres i behandlingen,
da blir den mest effektiv. Dette skjer vanligvis alltid hvis det er tale om
barne- og ungdomspsykiatri. Det viser seg nemlig at mange foreldre er fulle
av skyldfølelse. En del føler i tillegg at de ikke lenger strekker
til, at de ikke er gode nok som foreldre. Derfor trenger de først og
fremst å få ny tro på seg selv. Av og til kan det bli snakk
om ren veiledning, andre ganger om familieterapi hvor foreldrene får praktiske
råd og veiledning når det gjelder samspillet og samhandlingen mellom
foreldre og barn.
- Er det noe
man kan gjøre for å forebygge anoreksi?
- Siden spiseforstyrrelser
ofte handler om dårlig selvfølelse, vil alle tiltak som går
på å bedre selvtilliten til barn og ungdom, kunne virke forebyggende.
Det er viktig at foreldrene hele tiden forteller at de er glade i barna og at
de virkelig setter pris på dem. Foreldrene bør også helst
la være å snakke om slanking mens barna er til stede og generelt
redusere synligheten av slanking, avslutter Finn Skårderud.
Publisert: 22.09.02
Relaterte intervjuer/artikler:
|
 |
|
Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd:
|
|
|
|
|
|
