Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Barn av døende foreldre

Psykiatrisk sykepleier Randi Helene Vassbakk Ajer intervjuet av Gudrun Vinsrygg

To dager før moren dør, begynner Susanne (8) å skrive Tenkeboka - Det blå hjertet (Uranus forlag 2006). Her forteller hun om sin sorg og fortvilelse, men også om sine gode minner, og håpet om at hun og bamsen skal få se moren igjen en gang. I forordet til boka skriver Simon Flem Devold at den er ”..det ærligste og vakreste dokumentet jeg noen gang har sett og lest om sorg.” Å miste en av sine foreldre er det største tap et barn kan lide. Tenkeboka - Det blå hjertet kan være et utgangspunkt for samtaler med barn om dette tapet. 

Hvert år mister mellom 2 000 og 3 000 norske barn en av foreldrene sine. Og mange av dem får ikke den hjelpen de trenger for å takle dette tapet. De fleste døende ligger på sykehus, og i en aktiv sykehusavdeling er det lite rom for barn. Mange tenker også at barn skal skånes, både for å se en syk forelder som stadig blir dårligere, for å se forelderen død, og for å delta i begravelsen. Dette synes psykiatrisk sykepleier Randi Helene Vassbakk Ajer er feil. Barns sorg må synliggjøres, og barn må bli møtt og tatt med også i slike vanskelige situasjoner, sier hun. 

Informasjon og samtale

- Barn trenger informasjon og samtale, og det er viktig å begynne så tidlig som mulig, hevder hun. – Mange begynner med å fortelle at ”mamma er blitt syk, hun har en sykdom” og fortsetter med at ”nå får hun behandling for å bli frisk igjen”.  Og så stanser det ofte der. Men barnet trenger en forklaring på det som skjer når sykdommen utvikler seg, en forberedelse på at mamma kommer til å dø - og på det som skal skje med barnet etterpå.

- Er det den døende som bør forberede barnet sitt?

- Hvis hun/han klarer det, er det det beste. For da kan barnet leve videre med minnet om at ”mamma fortalte meg det”. Men det er ikke alle syke som ønsker eller makter å snakke med barna. Eller de håper at de likevel skal klare seg – og venter så lenge at det er blitt for seint. Så blir barnet gående på vent med alle sine tanker. Det er her Susannes bok, Tenkeboka – Det blå hjertet (www.uranusforlag.no), kan komme inn som et hjelpemiddel – både for barnet, og for den som forsøker å snakke med det om forelderens død.

Det blå hjertet

Susanne var 8 år og visste at moren skulle dø av kreft, men hadde ikke pratet om det. Da Randi Helene Vassbakk Ajer snakket med Susanne første gang, spurte hun om Susanne visste hva det betydde å dø. Jo det visste hun.

- Mamma kommer til å dø, men det er lenge til, og det vil jeg ikke snakke om, sa Susanne.

Derimot ville hun gjerne snakke om ferien sin i Danmark, og hun var opptatt av et blått glasshjerte som hun hadde fått der. Randi Helene Vassbakk Ajer fortalte henne at hjerte var symbol på kjærlighet. Hun sa også at mange syntes det var vanskelig å snakke om hva de tenkte og følte når noen skulle dø, og at de kanskje kunne tegne og skrive om det i stedet. Susanne tok frem en rød kladdebok og bestemte seg der og da for at hun ville skrive og tegne til og om mammaen sin. 

Den dagen ble den første siden i boka til. To dager senere døde moren, og Susanne fortsatte å skrive i over et år. Hun skrev om sorg, lengsel og savn – men også om gode minner, og om håp: at hun og bamsen skulle få se moren igjen en gang.

Hjertet som symbol for kjærligheten til moren går igjen gjennom hele boka.
Ingen voksne bestemte hva Susanne skulle skrive. Boka er fullt og helt hennes egen som hun skrev for sin egen skyld – uten tanke på at den skulle komme til å bety noe for andre. I ettertid ønsker nå Susanne og familien hennes at boka kan være til hjelp også for andre som sørger.

Mistet ektemannen i en ulykke

Selv mistet Randi Helene Vassbakk Ajer sin første ektemann i en ulykke da hun var 28 år gammel. Hun hadde da to jenter på 3 og 5 år, og var yrkesoffiser i Hærens Sanitet. Senere utdannet hun seg til psykiatrisk sykepleier, og de siste femten årene har hennes yrkesmessige liv dreid seg om det som skjer med mennesker som mister noen de er glad i. Hun har ledet og koordinert en rekke sorggrupper, og det siste året har hun jobbet med pasienter som skulle dø av kreft og deres pårørende – med spesiell fokus på barn og unge. I dag jobber hun for å få til hospice for alvorlig syke og døende og deres pårørende på Romerike.

La barnet få delta

- Men er det bra for barn å se den store forandringen som skjer med mor eller far de siste månedene og ukene før de dør?

- Barnet aner jo hva som skjer, og det trenger en forklaring som er tilpasset dets utviklingsnivå. Vi kan ikke skåne barna våre fra døden, men vi kan være hos dem og hjelpe dem til å takle det som skjer.

- Skal barn også være til stede når mor eller far dør? Og skal de se henne/ham etterpå?

- Ja i de fleste tilfeller. Ved ulykker, selvmord, brannskader osv. kan det være vanskelig å få dette til, selv om jeg kjenner til tilfeller der de har bandasjert og ordnet for å få syningen gjennomført. Jeg har jobbet med barn før døden inntreffer og i sorggrupper, og jeg er ikke i tvil om at dette er det beste. Barnet trenger å være med i dødsprosessen sammen med trygge voksne, både for å forberede seg på døden, for forstå hva døden innebærer, og for å få en bekreftelse på det som har hendt. Dette er minner barnet skal ha med seg resten av livet. Og som voksne må vi gjøre minnene så vakre og gode som vi kan. Hvis barnet er med når mor eller far dør, er det også naturlig å se dem etter at de er stelt. Men vi må ikke stille spørsmålet: ”Vil du se?” som om vi forventer et nei, men motivere barnet og fortelle hvor fint det kan være. Behovet for å se er ofte stort hos barn, og hvis man snakker med barnet på forhånd og forbereder det, ønsker de aller fleste barn å se - de er nysgjerrige. Barn har mye fantasi, og forestillinger om hvordan den døde ser ut, er ofte verre enn virkeligheten.

Randi Helene Vassbakk Ajer forteller om en treåring som var sammen med sin far da moren døde. Etterpå tok faren bilder av barnet og den døde moren, bilder barnet ofte kom tilbake til og ønsket å se på.
Hun forteller også om sin egen treåring som så sin far dø. I dag er datteren 18 år og husker godt det som skjedde, og faren som lå i kisten.

- I en sorggruppe for barn hadde jeg en gang en jente på 9 år, sier hun. – Alle hadde mistet en forelder, enten i ulykke eller sykdom, og det kom etter hvert frem at alle hadde sett forelderen etter at hun/han var død. Alle unntatt denne 9-åringen. Da dette gikk opp for henne, sa hun: ”Jo, jeg så også – han pappa hadde gjennomsiktig kiste, så jeg så han pappa da”.

Før og nå

Da intervjueren var barn i en liten vestlandsbygd på 1940-tallet, var det en selvfølge at selv de minste barna deltok både ved dødsleier, at de fikk se den døde og naturligvis delta i begravelsen. Dette var helt naturlig, og ingen stilte spørsmålstegn ved det. Da mine egne barn var små på 1970-tallet, og faren til en av deres lekekamerater ble syk og døde, ble 7-åringen sendt til besteforeldrene langt borte til det hele var over. Barnet skulle skånes. I tenårene fikk gutten psykiske problem med angst og depresjon. Selv mente han det skyldes at han var blitt ”skånet” for farens sykdom og død. I dag er vi altså tilbake til tanken om at barn skal være med.

- Vi er et stykke på vei – men langt fra der vi bør være, mener Randi Helene Vassbakk Ajer. - Det går i bølger, dette, sier hun og mener nærhet eller avstand til døden har med samfunnsforholdene våre å gjøre. Tidligere hadde vi storfamilier, og fødsel og død var en del av det daglige livet for alle på gården, inkludert barna. Etter hvert overtok samfunnet ansvaret og døden ble institusjonalisert. I flere tiår nå har de fleste dødd på sykehus, og døden er blitt fjernere for oss. I dag er det igjen mange som velger å dø hjemme, og igjen er døden kommet nærmere – og dermed også ønsket om, og muligheten for, å ta barna med i det som skjer.

Vær nær

Tap av mor eller far er det mest dramatiske et barn kan oppleve. Susanne forteller noe om fortvilelsen ved det å være liten og miste:

”VA SKAL
jeg jøre
uten deg  jelpes
jeg savner deg!”

Barn forstår mye mer enn voksne ofte tror – uten at noen har snakket med dem om det. De har skjønt og visst lenge, og for mange blir det en lettelse å få snakke med en voksen og trygg person om det de går og tenker på.

- Ta med barna i vanskelige livssituasjoner, og gjør det på deres måte slik at de forstår det, råder Randi Helene Vassbakk Ajer. – Vær nær både før, under og etter. Ikke slipp barnet, men følg det opp, det er etterpå smerten og savnet kommer for fullt fordi man forstår at den døde er borte for alltid.

- Og hvis jeg som voksen pårørende ikke synes jeg klarer dette?

- Så bruk Susannes bok som en nøkkel til barnets sorg - eller søk hjelp hos fagpersoner.

Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 2006
Oppdatert: 2010

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook