Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Om å bearbeide sorgen

Førsteamanuensis Torill Christine Lindstrøm intervjuet av Gudrun Vinsrygg.

Tidligere var det "god latin" å hevde at sorg foregikk i faser, og at "sorgarbeid" som bestod i å gjennomgå alle fasene var svært viktig. Nå sier flere forskere snarere det motsatte: Det hjelper å tenke positivt og leve aktivt, tiden arbeider for deg og mildner sorgen i alle fall. Følelser kan være selvforsterkende; jo mer du tenker på triste ting, desto mer bedrøvet blir du, og jo mer du gjør noe kjekt og positivt, desto bedre takler du smerten.

Det sier Torill Christine Lindstrøm, psykolog, dr. philos., og førsteamanuensis ved Institutt for Samfunnspsykologi, Universitetet i Bergen.

- Det finnes to motsatte trender, forklarer hun. - Den eldste bygget på forestillingen om at alle måtte bli deprimerte (dvs. få en depressiv reaksjon) og gjøre "sorgarbeid". Hvis ikke mente man at en ville få det igjen som forsinket sorg eller psykiske problemer seinere. Men gjorde en sitt "sorgarbeid", ville det gå bra. Så kom nye undersøkelser og en ny trend som gikk imot de fleste etablerte forestillingene om sorg. Man fant bl.a. at mennesker som var minst deprimerte tidlig i sorgen, klarte seg bedre senere. Nå mente forskerne at det viktigste var å holde humøret oppe og unngå å tenke på det som er vondt og trist. "Sorgarbeid" ville bare forsterke og forlenge sorgen, jo mer den sørgende distraherte seg med trivelige ting, desto bedre ville det gå.

Torill Christine Lindstrøm forfekter en mellomting som kombinerer litt av begge disse to synspunktene, og hun har utført forskning som støtter dette standpunktet, hun tok en doktorgrad på enkers sorg i 1998.

- Det er ikke slik at du nødvendigvis må være så veldig deprimert når du er i sorg, sier hun. - Men det er naturlig at du er trist, og det må du ha lov til å være. Sterk tristhet pleier å komme som perioder av "sorganfall", men å oppleve positive følelser og glede er òg vanlig, også det har du "lov til" å føle. Det er naturlig at du tenker på den døde, og omstendighetene omkring dødsfallet, men å grave seg dypt ned i triste tanker er ikke bra. Du skal derimot minnes den døde med glede; forsterke gamle bånd og knytte nye bånd til livet.

Sorg, relasjoner og sørgetid

I vår kultur har vi ikke så mange regler for hva man skal og ikke skal gjøre, men det forventes at man oppfører seg med en viss verdighet og ro i en periode. En viss tristhet forventes også. Men man behøver ikke å være sønderknust inni seg.

Sorg og sorgritualer er også en manifestasjon av at man verdsetter nære relasjoner. Det er en måte å fortelle at mennesker betyr noe for en, at kjærlighet, familiebånd og vennskap er verdifulle forhold. Viser man absolutt ingen sorg når man har mistet noen, vekker det negativ oppsikt. Derfor er det å markere sorg en sosial konvensjon. Derfor er det god "skikk og bruk" verden over at dødsfall skal markeres, det viser at man har følelsesmessige og forpliktende forhold til hverandre.

- Hvor lenge skal sorgen vare?

- Tidlig forskning hevdet at sorg varer noen måneder og kanskje opp mot et år, senere forskning hevdet at sorg kunne vare i 2 - 3 år. Dels kan disse forskjellene skyldes at forskerne har ment ulike ting med at "sorgen tar slutt".

Mange snakker om "et sørge-år", og ett år betyr for mange sørgende et vendepunkt: da har man vært gjennom årets syklus av årstider, høytider, ferier, fødselsdager og merkedager, mange gir da uttrykk for at de forventer å klare "neste runde" mye bedre.

En rekke kulturer har regler for hvor lenge man skal sørge, og pålegger de etterlatte å slutte å sørge etter denne tiden. Det siste er et viktig poeng: når sørgetiden er slutt, skal man slutte å sørge. Da er det en plikt å fokusere på livet. Samfunn som har slike regler, har praktisk talt ingen tilfeller av sykelig forlenget sorg (årevis med sørgeklær, depresjon og dårlig sosial fungering). I våre vestlige, mindre tradisjonsbundne samfunn har vi en betydelig høyere frekvens, undersøkelser har antydet at fra 5 - 20 % plages av langvarig sorg.

Sorgarbeidets mål var å bryte bånd

Det var Sigmund Freud som først hevdet at sorgarbeid var nødvendig. Målet var å bryte båndene til avdøde og knytte nye bånd til andre, levende mennesker. Det var nærmest et tegn på "galskap" om man fortsatte å ha bånd til de døde.

Senere er man kommet til at det ikke er nødvendig å bryte båndene til avdøde for å komme ut av sorgen. Selv om vedkommende ikke lenger er fysisk til stede, kan hun/han likevel være en viktig person som fortsetter å være en del av livet til dem som lever igjen. Vi kan ha de døde "med oss" på en positiv måte.

- Forholdet til den avdøde er altså ikke så veldig forskjellig fra forhold man har til andre mennesker som ikke er fysisk til stede, sier Torill Christine Lindstrøm. - Du har kanskje en venn i et annet land som betyr mye for deg selv om vedkommende ikke fysisk tar del i ditt liv. Et kjært menneske som har gått bort, er fortsatt med oss i tankene og hjertene våre; det dette mennesket har stått for og betydd for oss, er en del av vårt liv og fortsetter å være det. Dette er en form for fortsatte relasjoner - slike bånd skal man ikke bryte, men bevare. Forskning har vist at de som klarer seg best, nettopp er mennesker som greier å beholde slike bånd.

Krok deg til livet!

Det er mye sannhet i det gamle ordet om at tiden leger alle sår.

- Forsøk å leve mest mulig som vanlig, og hold kontakten med venner og familie, råder Torill Christine Lindstrøm. - Sorgen går langt på vei over av seg selv, i den grad den "går over". Tiden hjelper, du bør ta vare på deg selv i mellomtiden.

Når sorgen er stor, når man er langt nede, er det mange som ønsker "å følge etter" den som død. Det som da hjelper, er alle "krokene" som holder deg forankret til dette livet. Det kan være barn og barnebarn, venner, naboer, familie, hobbyer og interesser, jobben, katten eller fuglene på fuglebrettet - alt som gjør at du må stå opp hver morgen og gå videre fordi noen trenger deg, eller noe interesserer deg. Dyr er kanskje verdens beste sorgterapeuter. De stiller ingen spørsmål - men gir masse kjærtegn! Det er viktig å innse at du betyr noe for noen, og at de betyr noe for deg. Det finnes alltid noen, eller du kan skaffe deg noen. Hvordan man har levd før sorgen inntreffer, vil også prege hvordan man lever med sorgen. Derfor bør man leve slik at man har "kroker" som knytter en til livet. For ektefeller/samboende er det viktig å ikke bli altfor oppslukt og avhengig av den andre, men ha egne interesser og å gjøre ting alene, eller sammen med andre, iblant. Kanskje synes du jobben din kan være slitsom, stressende og kjedelig, men det å komme seg ut og treffe andre mennesker i jobbsammenheng, gir distraksjon og sosiale kontakter. Jeg har møtt mange enker som sa at de ville blitt "sprø" dersom de ikke hadde jobben å gå til da mannen deres døde

Sorggrupper

- Hva mener du om sorggrupper?

- Behovet for profesjonelle sorggrupper er kanskje et tegn på at vi ofte ikke våger eller klarer å gi eller be om hjelp hos hverandre i vår moderne hverdag. I noen tilfeller kan sorggrupper sikkert være bra for enkelte. Men hvis hensikten er å gi uttrykk for sine følelser, tenke på sorgen, sette ord på den og snakke om den, da tror jeg ikke det er så bra. Følelser er selvforsterkende, tenker du på noe irriterende, reagerer du lettere med irritasjon når noe annet skjer. Det samme skjer hvis du ler, da har du lettere for å oppfatte andre ting som morsomme. Å sitte og tenke gjennom sine triste følelser, gjennomgå det som har skjedd om og om igjen, og kjenne etter hvordan du har det, kan bli som sporet i en gammeldags grammofonplate - det blir bare dypere og dypere. Men hvis sorggrupper fungerer på den måten at deltakerne får nye venner og finner positive veier ut av sorgen, ser på muligheter og planlegger hyggelige aktiviteter sammen, da tror jeg det kan være bra. En sorggruppe bør alltid ha et positivt fokus - bygge på deltakernes ressurser og vekstmuligheter.

- Å snakke om det vonde som har hendt, er vel også en måte å få sosial støtte på?

- Ja til en viss grad, men ikke hvis "den sosiale støtten" hovedsakelig består i å få male ut hvor vondt og vanskelig man har det og hvor trist alt er. Undersøkelser har vist at folk kan bli lei av å høre om negative og triste ting, og at man kan skyve vennene sine fra seg om man er trist selv og snakker for mye eller for ofte om problemer og triste ting. Jo mer du gjør så mange hyggelige ting som du klarer, desto lettere blir det. Du skal naturligvis ikke presse deg til i å ha det krampaktig "kjempegøy", men forsøk hele tiden å bygge deg opp positivt. Aksepter at du har en del triste følelser. La dem komme og fare, ikke "bearbeid" dem og ikke fortreng dem. Du behøver ikke å gjøre så veldig mye for at sorgen skal letne. Det kan føles umulig når man har det som verst, men sorgen dempes litt etter litt. Stol på det.

Ikke dumt å "ta seg sammen"

- Man skal vel ikke legge lokk over sorgen heller?

- Nei, det skal man ikke, men alt med måte. De fleste får gråtekuler og sorganfall, noen gråter til de ikke orker mer. Noen murer seg inne i tristheten, men andre kommer seg ut og oppdager kanskje at sorgen også kan innebære en ny frihet, og at det faktisk ikke er så dumt "å ta seg sammen" iblant. I min enkestudie fant jeg at det som fungerte best var å tillate seg å gråte en stund, og så ta seg sammen og gjøre noe positivt. Dette er en kjent psykologisk teknikk som "mine enker" i sin klokskap også hadde funnet på selv. For å distrahere seg fra de triste tankene, ringte de til noen, leste, så på TV, planla noe hyggelig, jobbet med noe, deltok i sosiale aktiviteter - eller tok på seg og gikk en tur ut. Det siste virket veldig positivt, de som kom seg ut, helst i naturen, følte seg bedre etterpå. Da hadde de hatt "et friminutt" hvor de hadde konsentrert seg om andre ting og fått tankene over i mer positive baner. Når de kom inn igjen, var de varme i kroppen og sultne. Livet kjentes litt bedre.

- Når er sorgen "over"?

- Det finnes naturligvis ulike typer dødsfall og ulike omstendigheter omkring, også det påvirker sorgen. Men sorgen over et kjært menneske går aldri "over", du blir vant til den, og du vil alltid ha et rom for dette mennesket inne i deg. Men når sorgen ikke lenger er en daglig plage, når du er i stand til å føle glede igjen og kan fungere sammen med andre, privat og i arbeidet ditt, da er du kommet langt på veien videre!

Oppdatert:2003

Relaterte intervjuer/artikler:

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook