Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Ensomhet og helse

Er ensomhet en risikofaktor i den forstand at den øker faren for fysisk og psykisk sykdom? Spørsmålet er brennaktuelt fordi stadig flere mennesker er blitt ensomme i vårt land de siste tiår.

Hva kan hver enkelt av oss gjøre for å forebygge at vi selv og andre havner i en situasjon preget av et altfor grovmasket sosialt sikkerhetsnett? Hva bør myndighetene gjøre?

Vi har snakket med psykolog og forsker Kirsten Thorsen om dette. Hun har arbeidet med disse viktige spørsmålene i mange år.

- Vi skal snakke om ensomhet og helse, men først må vi bli enige om hva vi vil legge i begrepet ensomhet…

- Hvis du savner sosial kontakt, er du ensom. Dette gjør vi jo alle i perioder, men mange er ensomme over lang tid. Det er først og fremst disse som befinner seg i en helsemessig risikosone som følge av sin ensomhet. Men merk at ensomhet ikke behøver å være ensbetydende med det å være alene, isolert eller enslig. Det finnes mange enslige mennesker som har lite kontakt med andre og som likevel er fornøyd med sin situasjon. De føler intet savn. Noen har valgt aleneheten bevisst. For eksempel kunstnere og forskere som vil være alene fordi de føler det er nødvendig for å kunne konsentrere seg fullt og helt om oppgaven. Eller eventyrerer og oppdagere som utforsker ukjente miljøer i selvvalgt alenehet. Vi kan kalle dette for positiv ensomhet. Det er først når ensomheten oppleves som en vond, negativ opplevelse av ikke å ha tilstrekkelig nærhet og kontakt med andre, vi snakker om den negative formen for ensomhet. Altså den som kan føre til helseskader. Det er denne formen vi må ha i tankene når vi snakker om ensomhet og helse…

- Det virker som om det finnes mye ensomhet i Norge i dag. Kontaktannonser i avisene, kontakttelefoner, foreninger og sammenkomster for enslige – alt dette ser ut til å øke i omfang og er vel et tegn på at problemet både er utbredt og kanskje også økende.

- Omfanget er så stort at ensomhet ikke kan betraktes som bare et privat problem. Det er snakk om et alvorlig samfunnsproblem også. Myndighetene har et ansvar for å forebygge helseskader som kan forårsakes av ensomhet. På samme måte som hver enkelt av oss har et ansvar i denne sammenheng – både når det gjelder egen og medmenneskers helse.

Det finnes jo mange årsaker til at så mange ikke lever i "kjernefamilien" i dag. Mye flytting har brutt opp sosiale bånd. Familien – ikke minst i småbarnsfasen – er særlig presset økonomisk, tidsmessig og arbeidsmessig. Den har fått stadig dårligere vilkår de siste tiår. Høye boutgifter, øking av barnehagesatser og offentlige avgifter – begge foreldre i fulldagsarbeid for å få endene til å møtes. Resultatet er ofte kav og mas som tærer på den familiære lykke. Til slutt skilsmisse for stadig flere. Men det finnes også andre trekk i samfunnet som virker slik at flere savner menneskelig kontakt i så stor grad at de føler ensomheten gnage på både kropp og sjel. Egobølgen har jo skyllet over oss de siste årene. Mange er nok i stadig større grad blitt seg selv nok. Målet for mange er i for stor grad egen lykke og egen suksess – ikke gruppens eller fellesskapets. Resultatet er mindre solidaritet blant menneskene. Og trolig mer ensomhet. Økt vold har skapt sosial utrygghet og redsel for å oppsøke møtesteder. Vi hører om eldre som ikke lenger tør gå ut av leiligheten. Det er trist om denne tendensen kommer til å fortsette.

- Du nevnte de eldre. Er det blant dem ensomhet er mest utbredt?

- Mange undersøkelser viser at eldre ikke er mer ensomme enn andre grupper. Noen studier viser riktignok en viss økning i ensomhet blant dem som er over 80 år. Vi kan likevel slå fast at det er en myte at ensomhet og alderdom hører sammen, at eldre er så mye mer ensomme enn andre grupper.

- Men vi vet jo at det finnes flere ensomme blant enker og enkemenn enn blant gifte…

- Eldre er ikke mer ensomme på tross av at det finnes så mange enker og enkemenn blant dem. Husk på at alenehet oppleves forskjellig avhengig av hvor i livet vi befinner oss. Det ser ut til at eldre er "flinkere" til å ta sosiale tap og gjøre det beste ut av det enn yngre aldersgrupper. De er jo i en alder hvor mange blir alene. Det er på en måte "forventet og normalt". Mange andre i samme aldersgrupper er i samme situasjon. Da kan aleneheten bli lettere å bære. Den lettes da også av at eldre selv – i likhet med andre grupper – tror at mange eldre føler seg ensomme. "Det er mange grupper som er mer ensomme enn jeg", sier de. Og finner en slags lindring ved det.

- Ensomhet og sykdom…

- La meg først slå fast at ensomhet i seg selv ikke er noen sykdom. Men ensomhet kan forårsake forskjellige sykdommer. Ganske enkelt fordi ensomhet kan innvirke både på kropp og sjel, både på den fysiske og psykiske helsen. Det har vært forsket mye på slike sammenhenger. I Malmö er det for eksempel blant menn gjennomført en stor befolkningsundersøkelse som hadde til hensikt å studere risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer og lungesykdommer. Man tok blant annet for seg mennenes sosiale kontaktnett og deres sosiale støtte. Dette innbefattet følelsesmessig støtte – nærmere bestemt i hvilken grad de hadde tilgang til noen å betro seg til. Videre tok man utgangspunkt i det vi kaller informativ støtte – altså om de hadde tilgang til noen som kunne gi råd, veiledning og informasjon. Det ble også spurt om i hvilken grad de intervjuede følte de hadde materiell støtte – om de hadde tilgang til noen som kunne gi dem ulike typer praktisk hjelp. Det viste seg at aleneboende hadde dårligere sosialt nettverk og mindre støtte enn dem som bodde sammen med noen. Dette gjaldt for alle de forskjellige sidene ved nettverket som ble undersøkt. Forskerne avslørte også at menn med dårlig sosial forankring hadde høyere blodtrykk og mer usunne kostvaner enn de med bedre sosial tilhørlighet. De var også mer fysisk passive. Så viste det seg at menn som bodde alene, menn som hadde lite følelsesmessig støtte og de som sa de var misfornøyd med sin sosiale tilhørighet, hadde 2 til 2,5 ganger høyere dødelighet enn de som hadde bedre sosial forankring. En stor amerikansk undersøkelse har vist det samme. Disse undersøkelsene kan tyde på at det sosiale nettverks betydning for utvikling av hjerte- og karsykdommer kan sidestilles med velkjente risikofaktorer som røyking, alkoholmisbruk, usunt kosthold, høyt blodtrykk og mangel på mosjon.

- Jeg har hørt at ekteskapet kan ha en beskyttende virkning mot "for tidlig død"…

- En stor undersøkelse som er gjennomført i Gøteborg, viste at eldre ektemenn har en overdødelighet på 48 prosent i de tre første månedene etter ektefellens død – sammenlignet med gifte. Enker har en tilsvarende overdødelighet på 22 prosent. Risikoøkningen er særlig knyttet til forhold som selvmord, hjerteinfarkt og fallulykker, men også leverskader og magesår øker i omfang i denne gruppen. Alt dette kommer av at det å miste ektefellen ofte er en stor psykisk, sosial og helsemessig påkjenning. Menn får gjennomgående en kraftigere reaksjon enn kvinnene. Menn har større tendens til å endre livsstilen på en slik måte at risikoen for sykdom øker. Noen tyr til alkohol, noen øker medisinforbruket, noen blir apatiske, spiser mangelfullt, mosjonerer mindre.

- Hvorfor tar enker tapet "lettere" enn enkemenn?

- Dette kan ha flere årsaker. Det viktigste er kanskje at kvinner gjerne har et bedre utviklet sosialt nettverk. De har flere nære venner de kan betro seg til. Slikt letter på så mange måter – én eller noen å betro seg til fungerer som en buffer ved livets påkjenninger. Husk også på at kvinnen gjerne har stått for mesteparten av husholdningens innkjøp, matlaging og rengjøring osv. Dette fører til at menn lettere føler seg opprådde og hjelpeløse når de blir alene.

- Det finnes jo langt flere enker enn enkemenn. Kvinnene er vel på en måte mer "forberedt" mentalt også av denne grunn…

- 2 av 3 kvinner over 80 er enker, mens bare 1 av 3 menn er enkemenn. Det å være enke er altså det vanligste. Det kan ligge en slags trøst og lindring i dette for enkene. De har lettere for å finne venninner som er i samme situasjon og får støtte ved det. Studier viser at menn oftere har hustruen som sin eneste fortrolige. Derved blir menn mer opprådde hvis ektefellen dør. På dette området har menn noe å lære av kvinner.

- Du har pekt på at Malmö-undersøkelsen viser at de med dårligere sosiale forbindelser har mer sykdom og dør tidligere som følge av livsstilfaktorer. Men er dette hele forklaringen?

- Nei. Andre undersøkelser avdekker at også andre årsaker spiller en rolle i denne sammenheng. Blant annet Cassel mener at det også må være en direkte virkning. Han hevder at ensomme mennesker ser ut til å være mer sårbare når de utsettes for påkjenninger og sykdommer. Det er tegn som tyder på at de har et svekket immunapparat. Men vi trenger mer forskning for helt å kunne avdekke det kompliserte samspillet mellom vårt sosiale liv, vår sårbarhet og våre sykdommer.

- Psykiske lidelser og ensomhet…

- Det er forsket en god del på dette området, og det er funnet slike sammenhenger. Vi vet at tendensen til depresjon øker sterkt ved økte påkjenninger og kriser hos dem med liten sosial støtte. De som bor alene er mer utsatt for psykiske problemer ved katastrofer enn de som bor sammen med noen. Og til sist finner vi at mennesker med tyngre eller lettere psykiske lidelser har færre personer å støtte seg til enn andre. Det ser faktisk ut til at jo større psykiske problemer, jo mindre sosialt nettverk.

- Selvmord og ensomhet…

- En forsker ved navn Arne Mastekaasa har undersøkt hyppigheten av selvmord og innleggelser i psykiatriske sykehus i perioden 1960-1980. Han fant at både selvmord og innleggelser for nevroser særlig økte blant skilte menn, mens hyppigheten var lav og konstant blant gifte. Dette kan bety at den "beskyttende virkningen" av å være gift, økte i perioden. Eller sagt med andre ord – det ble stadig vanskeligere å være alene.

Norge har tradisjonelt hatt en lav selvmordsrate. Dette har vært forklart med at nordmenn tidligere har hatt forholdsvis gode og tette nettverk og nærmiljøer. Men i de siste tiår har selvmordsraten økt sterkt – særlig blant unge og blant enslige menn.

Det ser altså ut som om livets påkjenninger blir større enn tålegrensen for stadig flere også i Norge – og at unge stadig får det hardere. Det er ingen tvil om at høyere utdannelseskrav og et vanskelig boligmarked gjør overgangen fra barn til voksen mer og mer krevende. Når normen også er at en skal kunne "stå på egne ben" tidlig i livet, havner mange blant taperne i kampen om godene. Og tapere har en tendens til å isolere seg – til å gå alene og ensomme med sine vonde følelser…

- Du har pekt på ensomhet som årsak til fysiske og psykiske sykdommer. Men det finnes vel en omvendt årsakskjede også  sykdom kan forårsake ensomhet…

- Det er riktig. Studier blant eldre har vist at mennesker med dårlig helse er mer ensomme enn de med bedre helse. Det kan komme av at redusert førlighet gjøre det vanskeligere å besøke andre. Dessuten kan sykdom og reduserte krefter føre til at det blir tyngre å opprettholde kontakt med andre. Jeg har selv snakket med mange eldre som sier at det å invitere gjester er blitt for slitsomt. De orker ikke å stelle i stand lenger. Man behøver ikke være syk for å ha det slik. Det kan være nok å føle seg utslitt og tappet for krefter. Men dr. Svanborg som ledet den store Gøteborg-undersøkelsen, sier at jo lenger de fulgte de gamle, jo klarere ble det at mange som var ensomme ikke var isolerte på grunn av sykdom – det var ensomhet som hadde medvirket strekt til at sykdommen oppsto. La meg også nevne at enkelte mennesker med psykiske lidelser kan være tunge og vanskelige å omgås. De kan være krevende og gir lite tilbake i et kontaktforhold. Derved trenges et spesielt sterkt engasjement for å opprettholde forbindelsen – noe som gjør at den syke kanskje bare har kontakt med den aller nærmeste familie til slutt. Det hender også at mentalt syke selv trekker seg tilbake. Det kan periodevis blir for krevende for dem å ha en omgangskrets.

- Også såkalt friske folk kan ha en væremåte som ikke akkurat innbyr til vennskap og fortrolighet…

- Det er klart. Måten vi er på, vår åpenhet, evne til fortrolighet, vår interesse for andre, vår evne og vilje til kontakt – alt dette er med på å forme våre sosiale bånd. Vi vet jo alle at vi heller vil være sammen med den hyggelige og givende enn den bitre, kravstore og misfornøyde.

- Selv om vi har et sosialt nettverk, har vi ingen garanti for at dette virker positivt og sykdomsforebyggende på oss…

- Nei. Ta familien som eksempel. Den kan være livsviktig, men også livsfarlig. Den er den viktigste basen for utvikling av barns tillit, trygghet og sosiale ferdigheter. Gode familier kan gi et godt grunnlag for dette. Dårlig familier kan gi grunnleggende og varig skade. Familien er det viktigste stedet for nærhet, positiv intimitet og kjærlighet, men det er også der incest, mishandling, mobbing og mord kan finne sted. Den vonde familie blir ekstra farlig hvis det enkelte medlem ikke har god kontakt med mennesker utenfor familien.

Husk imidlertid på at selv et tett familebasert nettverk som ser svært så nært og positivt ut, kan virke innsnevrende og hemmende i perioder. Foreldre kan være så altoppslukende opptatt av "barnas beste" at de nesten virker kvelende på avkommet. Den naturlige frigjøringsprosessen kan hindres i en slik grad at barna vanskelig oppnår selvstendighet og modenhet. Dette kan føre til psykiske problemer langt opp i voksen alder. Det er viktig at familienettverk ikke blir omklamrende i en slik grad at det enkelte medlem hindres i god og nær kontakt med mennesker utenfor familien. Vi trenger alle en vennekrets å henvende oss til, noen å betro oss til, få støtte av – å gi noe til. Når tap, kriser og katastrofer rammer oss, virker et større kontaktnett som livbelter. Studier av enker og enkemenn viser eksempelvis at de "som bare har levd for hverandre", er blant de som får størst problemer etter tapet av ektefellen. Vi trenger altså flere ben å stå på – også sosialt. Familien må ikke bli til hinder for dette, men heller oppmuntre til flere kontakter og bidra til at de vedlikeholdes.

Vi bør nok alle gjøre noe selv for å utvikle og vedlikeholde et sosialt nettverk. Noen har lett for å få venner fordi de av natur er åpne og vennlige. Andre har et vesen som ikke akkurat inviterer til vennskap og fortrolighet. Det går som regel an å bearbeide seg selv slik at det blir lettere å skaffe seg og beholde gode kontakter – enten det dreier seg om familie, venner eller andre. Som vi har sett, er det helsemessig svært lønnsomt å investere tid og krefter i et godt sosialt sikkerhetsnett – ikke minst vil vi ha glede av dette i alderdommen og når vi rammes av kriser - som de aller fleste gjør i løpet av livet. Menn har litt å lære av kvinner når det gjelder å bidra til at det utvikles gode sosiale forhold – både når det gjelder egne barn, gamle foreldre, naboer og venner. Professor Peter F. Hjort satte for mange år siden opp 10 helsevettregler. En av reglene lød i all sin enkelhet slik: "Hold fred med familien." Jeg synes fortsatt dette er en god leveregel. Selv om den kan være vanskelig å følge. Familien er på tross av konflikter og uoverensstemmelser grunnfjellet i vårt sosiale nettverk. Den kan være vår beste støtte, men også vår mest skadelige risikofaktor – sett fra et helsemessig synspunkt. Derfor er det så viktig å anstrenge seg for å skape gode familiære forhold. Men vi trenger også venner og lokal kontakter. Ja, selv "svake bånd" til naboer og bekjente er viktige for å gi oss en følelse av å gjenkjennes og høre til et sted. Sats på mangfold når det gjelder kontakter. Da oppnår du det beste sikkerhetsnettet. Da betyr du noe for flere og de betyr noe for deg. Det ligger helsebot i det også.

- Det store antall skilsmisser tyder ikke akkurat på at det er lett for alle å finne og vedlikeholde den familiære lykke…

- Det er ingen tvil om at familien er presset fra mange kanter i dag. Dobbelt- og tredobbelt arbeid, økonomiske problemer, mangel på barnehager og heldagstilbud til skolebarn, mye flytting med oppsplitting av storfamilien som følge. Alt dette tærer og sliter på intimitet og lykke i familien. I en slik situasjon blir det viktig å fire noe på kravene til hvor mye "lykkefølelse" familien kan gi – lykken vil alltid være blandet med slit, strev, tilpasning, uenighet, konflikt. Det er viktig å huske på at det sosiale liv – enten vi tenker på familie- eller venneforhold – vil bestå av motbakker også. Men det å takle disse sammen, kan faktisk være en del av alt som på lengre sikt skaper gode forbindelseslinjer mellom mennesker. Jeg vil imidlertid ikke underslå at de samfunnsmessige påkjenningene på manges sosiale liv er store og må reduseres. Dette er en viktig oppgave både for politikere og planleggere.

- Når noen er i risikosonen – hva kan hver enkelt av oss gjøre for å hjelpe disse?

- Det er klart det er viktig at vi utviser omsorg når personer i vår nærhet kan trenge en støtte. Men det er også viktig at muligheten for sosial kontakt legges bedre til rette i samfunnet. Vi vet jo at det sosiale nettverk er utilstrekkelig for mange. Derfor trenger vi også et mer mangfoldig frivillig og offentlig tilbud. Vi trenger flere kontaktgrupper, turer og møtesteder for enslige, grupper for mennesker i sorg, krisesentra osv. De kan gi støtte, fellesskap, deling av opplevelser og erfaringer. Nye muligheter.

Vi vil alltid trenge spesialistene - fagfolkene – når kriser og problemer blir for store. Men mesteparten av det forebyggende arbeid mot ensomhet må utføres av vennlige hjemmehjelpere, fritidsledere, naboer, frivillige, venner, familiemedlemmer, folk som har gjennomlevet samme situasjon. Og av deg selv. Vi få alle mer bruk for hverandre om vi i løpet av 90-årene skal makte å snu tendensen til utbredt ensomhet som har preget de siste tiår…


Relaterte intervjuer/artikler:

Oppdatert: 2003

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook