Ensomhet og helse
Er ensomhet
en risikofaktor i den forstand at den øker faren for fysisk og psykisk sykdom?
Spørsmålet er brennaktuelt fordi stadig flere mennesker er blitt ensomme i vårt
land de siste tiår.
Hva kan hver
enkelt av oss gjøre for å forebygge at vi selv og andre havner i en situasjon preget
av et altfor grovmasket sosialt sikkerhetsnett? Hva bør myndighetene gjøre?
Vi har snakket
med psykolog og forsker Kirsten Thorsen om dette. Hun har arbeidet med
disse viktige spørsmålene i mange år.
- Vi skal snakke
om ensomhet og helse, men først må vi bli enige om hva vi vil legge i begrepet
ensomhet…
- Hvis du savner
sosial kontakt, er du ensom. Dette gjør vi jo alle i perioder, men mange er
ensomme over lang tid. Det er først og fremst disse som befinner seg i en helsemessig
risikosone som følge av sin ensomhet. Men merk at ensomhet ikke behøver å være
ensbetydende med det å være alene, isolert eller enslig. Det finnes mange enslige
mennesker som har lite kontakt med andre og som likevel er fornøyd med sin situasjon.
De føler intet savn. Noen har valgt aleneheten bevisst. For eksempel kunstnere
og forskere som vil være alene fordi de føler det er nødvendig for å kunne konsentrere
seg fullt og helt om oppgaven. Eller eventyrerer og oppdagere som utforsker
ukjente miljøer i selvvalgt alenehet. Vi kan kalle dette for positiv ensomhet.
Det er først når ensomheten oppleves som en vond, negativ opplevelse av ikke
å ha tilstrekkelig nærhet og kontakt med andre, vi snakker om den negative formen
for ensomhet. Altså den som kan føre til helseskader. Det er denne formen vi
må ha i tankene når vi snakker om ensomhet og helse…
- Det virker
som om det finnes mye ensomhet i Norge i dag. Kontaktannonser i avisene,
kontakttelefoner, foreninger og sammenkomster for enslige – alt dette ser ut til å øke i
omfang og er vel et tegn på at problemet både er utbredt og kanskje også økende.
- Omfanget er
så
stort at ensomhet ikke kan betraktes som bare et privat problem. Det er snakk
om et alvorlig samfunnsproblem også. Myndighetene har et ansvar for å forebygge
helseskader som kan forårsakes av ensomhet. På samme måte som hver enkelt av
oss har et ansvar i denne sammenheng – både når det gjelder egen og medmenneskers
helse.
Det finnes jo
mange årsaker til at så mange ikke lever i "kjernefamilien" i dag. Mye flytting
har brutt opp sosiale bånd. Familien – ikke minst i småbarnsfasen –
er særlig presset økonomisk, tidsmessig og arbeidsmessig. Den har fått stadig
dårligere vilkår de siste tiår. Høye boutgifter, øking av barnehagesatser og
offentlige avgifter – begge foreldre i fulldagsarbeid for å få endene til
å møtes. Resultatet er ofte kav og mas som tærer på den familiære lykke. Til
slutt skilsmisse for stadig flere. Men det finnes også andre trekk i samfunnet
som virker slik at flere savner menneskelig kontakt i så stor grad at de føler
ensomheten gnage på både kropp og sjel. Egobølgen har jo skyllet over oss de
siste årene. Mange er nok i stadig større grad blitt seg selv nok. Målet for
mange er i for stor grad egen lykke og egen suksess – ikke gruppens eller
fellesskapets. Resultatet er mindre solidaritet blant menneskene. Og trolig
mer ensomhet. Økt vold har skapt sosial utrygghet og redsel for å oppsøke møtesteder.
Vi hører om eldre som ikke lenger tør gå ut av leiligheten. Det er trist om
denne tendensen kommer til å fortsette.
- Du nevnte de
eldre. Er det blant dem ensomhet er mest utbredt?
- Mange undersøkelser
viser at eldre ikke er mer ensomme enn andre grupper. Noen studier viser riktignok
en viss økning i ensomhet blant dem som er over 80 år. Vi kan likevel slå fast
at det er en myte at ensomhet og alderdom hører sammen, at eldre er så mye
mer ensomme enn andre grupper.
- Men vi vet
jo at det finnes flere ensomme blant enker og enkemenn enn blant gifte…
- Eldre er ikke
mer ensomme på tross av at det finnes så mange enker og enkemenn blant dem.
Husk på at alenehet oppleves forskjellig avhengig av hvor i livet vi befinner
oss. Det ser ut til at eldre er "flinkere" til å ta sosiale tap og
gjøre det beste ut av det enn yngre aldersgrupper. De er jo i en alder hvor
mange blir alene. Det er på en måte "forventet og normalt". Mange
andre i samme aldersgrupper er i samme situasjon. Da kan aleneheten bli lettere
å bære. Den lettes da også av at eldre selv – i likhet med andre grupper
– tror at mange eldre føler seg ensomme. "Det er mange grupper som
er mer ensomme enn jeg", sier de. Og finner en slags lindring ved det.
- Ensomhet
og sykdom…
- La meg først
slå fast at ensomhet i seg selv ikke er noen sykdom. Men ensomhet kan forårsake
forskjellige sykdommer. Ganske enkelt fordi ensomhet kan innvirke både på kropp
og sjel, både på den fysiske og psykiske helsen. Det har vært forsket mye på
slike sammenhenger. I Malmö er det for eksempel blant menn gjennomført en stor
befolkningsundersøkelse som hadde til hensikt å studere risikofaktorer for hjerte-
og karsykdommer og lungesykdommer. Man tok blant annet for seg mennenes sosiale
kontaktnett og deres sosiale støtte. Dette innbefattet følelsesmessig støtte
– nærmere bestemt i hvilken grad de hadde tilgang til noen å betro seg
til. Videre tok man utgangspunkt i det vi kaller informativ støtte – altså
om de hadde tilgang til noen som kunne gi råd, veiledning og informasjon. Det
ble også spurt om i hvilken grad de intervjuede følte de hadde materiell støtte
– om de hadde tilgang til noen som kunne gi dem ulike typer praktisk hjelp.
Det viste seg at aleneboende hadde dårligere sosialt nettverk og mindre støtte
enn dem som bodde sammen med noen. Dette gjaldt for alle de forskjellige sidene
ved nettverket som ble undersøkt. Forskerne avslørte også at menn med dårlig
sosial forankring hadde høyere blodtrykk og mer usunne kostvaner enn de med
bedre sosial tilhørlighet. De var også mer fysisk passive. Så viste det seg
at menn som bodde alene, menn som hadde lite følelsesmessig støtte og de som
sa de var misfornøyd med sin sosiale tilhørighet, hadde 2 til 2,5 ganger høyere
dødelighet enn de som hadde bedre sosial forankring. En stor amerikansk undersøkelse
har vist det samme. Disse undersøkelsene kan tyde på at det sosiale nettverks
betydning for utvikling av hjerte- og karsykdommer kan sidestilles med velkjente
risikofaktorer som røyking, alkoholmisbruk, usunt kosthold, høyt blodtrykk og
mangel på mosjon.
- Jeg har hørt
at ekteskapet kan ha en beskyttende virkning mot "for tidlig død"…
- En stor undersøkelse
som er gjennomført i Gøteborg, viste at eldre ektemenn har en overdødelighet
på 48 prosent i de tre første månedene etter ektefellens død – sammenlignet
med gifte. Enker har en tilsvarende overdødelighet på 22 prosent. Risikoøkningen
er særlig knyttet til forhold som selvmord, hjerteinfarkt og fallulykker, men
også leverskader og magesår øker i omfang i denne gruppen. Alt dette kommer
av at det å miste ektefellen ofte er en stor psykisk, sosial og helsemessig
påkjenning. Menn får gjennomgående en kraftigere reaksjon enn kvinnene. Menn
har større tendens til å endre livsstilen på en slik måte at risikoen for sykdom
øker. Noen tyr til alkohol, noen øker medisinforbruket, noen blir apatiske,
spiser mangelfullt, mosjonerer mindre.
- Hvorfor tar
enker tapet "lettere" enn enkemenn?
- Dette kan ha
flere årsaker. Det viktigste er kanskje at kvinner gjerne har et bedre utviklet
sosialt nettverk. De har flere nære venner de kan betro seg til. Slikt letter
på så mange måter – én eller noen å betro seg til fungerer som en buffer
ved livets påkjenninger. Husk også på at kvinnen gjerne har stått for mesteparten
av husholdningens innkjøp, matlaging og rengjøring osv. Dette fører til at menn
lettere føler seg opprådde og hjelpeløse når de blir alene.
- Det finnes
jo langt flere enker enn enkemenn. Kvinnene er vel på en måte mer "forberedt"
mentalt også av denne grunn…
- 2 av 3 kvinner
over 80 er enker, mens bare 1 av 3 menn er enkemenn. Det å være enke er altså
det vanligste. Det kan ligge en slags trøst og lindring i dette for enkene.
De har lettere for å finne venninner som er i samme situasjon og får støtte
ved det. Studier viser at menn oftere har hustruen som sin eneste fortrolige.
Derved blir menn mer opprådde hvis ektefellen dør. På dette området har menn
noe å lære av kvinner.
- Du har pekt
på
at Malmö-undersøkelsen viser at de med dårligere sosiale forbindelser har mer
sykdom og dør tidligere som følge av livsstilfaktorer. Men er dette hele
forklaringen?
- Nei. Andre undersøkelser
avdekker at også andre årsaker spiller en rolle i denne sammenheng. Blant annet
Cassel mener at det også må være en direkte virkning. Han hevder at ensomme
mennesker ser ut til å være mer sårbare når de utsettes for påkjenninger og
sykdommer. Det er tegn som tyder på at de har et svekket immunapparat. Men vi
trenger mer forskning for helt å kunne avdekke det kompliserte samspillet mellom
vårt sosiale liv, vår sårbarhet og våre sykdommer.
- Psykiske
lidelser og ensomhet…
- Det er forsket
en god del på dette området, og det er funnet slike sammenhenger. Vi vet at
tendensen til depresjon øker sterkt ved økte påkjenninger og kriser hos dem
med liten sosial støtte. De som bor alene er mer utsatt for psykiske problemer
ved katastrofer enn de som bor sammen med noen. Og til sist finner vi at mennesker
med tyngre eller lettere psykiske lidelser har færre personer å støtte seg til
enn andre. Det ser faktisk ut til at jo større psykiske problemer, jo mindre
sosialt nettverk.
- Selvmord
og ensomhet…
- En forsker ved
navn Arne Mastekaasa har undersøkt hyppigheten av selvmord og innleggelser i
psykiatriske sykehus i perioden 1960-1980. Han fant at både selvmord og innleggelser
for nevroser særlig økte blant skilte menn, mens hyppigheten var lav og konstant
blant gifte. Dette kan bety at den "beskyttende virkningen" av å være
gift, økte i perioden. Eller sagt med andre ord – det ble stadig vanskeligere
å være alene.
Norge har tradisjonelt
hatt en lav selvmordsrate. Dette har vært forklart med at nordmenn tidligere
har hatt forholdsvis gode og tette nettverk og nærmiljøer. Men i de siste tiår
har selvmordsraten økt sterkt – særlig blant unge og blant enslige menn.
Det ser altså ut
som om livets påkjenninger blir større enn tålegrensen for stadig flere også
i Norge – og at unge stadig får det hardere. Det er ingen tvil om at høyere
utdannelseskrav og et vanskelig boligmarked gjør overgangen fra barn til voksen
mer og mer krevende. Når normen også er at en skal kunne "stå på egne ben"
tidlig i livet, havner mange blant taperne i kampen om godene. Og tapere har
en tendens til å isolere seg – til å gå alene og ensomme med sine vonde
følelser…
- Du har pekt
på
ensomhet som årsak til fysiske og psykiske sykdommer. Men det finnes vel en
omvendt årsakskjede også sykdom kan forårsake ensomhet…
- Det er riktig.
Studier blant eldre har vist at mennesker med dårlig helse er mer ensomme enn
de med bedre helse. Det kan komme av at redusert førlighet gjøre det vanskeligere
å besøke andre. Dessuten kan sykdom og reduserte krefter føre til at det blir
tyngre å opprettholde kontakt med andre. Jeg har selv snakket med mange eldre
som sier at det å invitere gjester er blitt for slitsomt. De orker ikke å stelle
i stand lenger. Man behøver ikke være syk for å ha det slik. Det kan være nok
å føle seg utslitt og tappet for krefter. Men dr. Svanborg som ledet den store
Gøteborg-undersøkelsen, sier at jo lenger de fulgte de gamle, jo klarere ble
det at mange som var ensomme ikke var isolerte på grunn av sykdom – det
var ensomhet som hadde medvirket strekt til at sykdommen oppsto. La meg også
nevne at enkelte mennesker med psykiske lidelser kan være tunge og vanskelige
å omgås. De kan være krevende og gir lite tilbake i et kontaktforhold. Derved
trenges et spesielt sterkt engasjement for å opprettholde forbindelsen –
noe som gjør at den syke kanskje bare har kontakt med den aller nærmeste familie
til slutt. Det hender også at mentalt syke selv trekker seg tilbake. Det kan
periodevis blir for krevende for dem å ha en omgangskrets.
- Også såkalt friske
folk kan ha en væremåte som ikke akkurat innbyr til vennskap og fortrolighet…
- Det er klart.
Måten vi er på, vår åpenhet, evne til fortrolighet, vår interesse for andre,
vår evne og vilje til kontakt – alt dette er med på å forme våre sosiale
bånd. Vi vet jo alle at vi heller vil være sammen med den hyggelige og givende
enn den bitre, kravstore og misfornøyde.
- Selv om vi
har et sosialt nettverk, har vi ingen garanti for at dette virker positivt
og sykdomsforebyggende på oss…
- Nei. Ta familien
som eksempel. Den kan være livsviktig, men også livsfarlig. Den er den viktigste
basen for utvikling av barns tillit, trygghet og sosiale ferdigheter. Gode familier
kan gi et godt grunnlag for dette. Dårlig familier kan gi grunnleggende og varig
skade. Familien er det viktigste stedet for nærhet, positiv intimitet og kjærlighet,
men det er også der incest, mishandling, mobbing og mord kan finne sted. Den
vonde familie blir ekstra farlig hvis det enkelte medlem ikke har god kontakt
med mennesker utenfor familien.
Husk
imidlertid på at selv et tett familebasert nettverk som ser svært så
nært og positivt ut, kan virke innsnevrende og hemmende i
perioder. Foreldre kan være så altoppslukende opptatt av "barnas
beste" at de nesten virker kvelende på avkommet. Den
naturlige frigjøringsprosessen kan hindres i en slik grad
at barna vanskelig oppnår selvstendighet og modenhet. Dette
kan føre til psykiske problemer langt opp i voksen alder.
Det er viktig at familienettverk ikke blir omklamrende i en
slik grad at det enkelte medlem hindres i god og nær kontakt
med mennesker utenfor familien. Vi trenger alle en vennekrets
å henvende oss til, noen å betro oss til, få støtte av –
å gi noe til. Når tap, kriser og katastrofer rammer oss, virker
et større kontaktnett som livbelter. Studier av enker og enkemenn
viser eksempelvis at de "som bare har levd for hverandre",
er blant de som får størst problemer etter tapet av ektefellen.
Vi trenger altså flere ben å stå på – også sosialt. Familien
må ikke bli til hinder for dette, men heller oppmuntre til
flere kontakter og bidra til at de vedlikeholdes.
Vi bør nok alle
gjøre noe selv for å utvikle og vedlikeholde et sosialt nettverk. Noen har lett
for å få venner fordi de av natur er åpne og vennlige. Andre har et vesen som
ikke akkurat inviterer til vennskap og fortrolighet. Det går som regel an å
bearbeide seg selv slik at det blir lettere å skaffe seg og beholde gode kontakter
– enten det dreier seg om familie, venner eller andre. Som vi har sett,
er det helsemessig svært lønnsomt å investere tid og krefter i et godt sosialt
sikkerhetsnett – ikke minst vil vi ha glede av dette i alderdommen og når
vi rammes av kriser - som de aller fleste gjør i løpet av livet. Menn har litt
å lære av kvinner når det gjelder å bidra til at det utvikles gode sosiale forhold
– både når det gjelder egne barn, gamle foreldre, naboer og venner. Professor
Peter F. Hjort satte for mange år siden opp 10 helsevettregler. En av reglene
lød i all sin enkelhet slik: "Hold fred med familien." Jeg synes fortsatt
dette er en god leveregel. Selv om den kan være vanskelig å følge. Familien
er på tross av konflikter og uoverensstemmelser grunnfjellet i vårt sosiale
nettverk. Den kan være vår beste støtte, men også vår mest skadelige risikofaktor
– sett fra et helsemessig synspunkt. Derfor er det så viktig å anstrenge
seg for å skape gode familiære forhold. Men vi trenger også venner og lokal
kontakter. Ja, selv "svake bånd" til naboer og bekjente er viktige
for å gi oss en følelse av å gjenkjennes og høre til et sted. Sats på mangfold
når det gjelder kontakter. Da oppnår du det beste sikkerhetsnettet. Da betyr
du noe for flere og de betyr noe for deg. Det ligger helsebot i det også.
- Det store
antall skilsmisser tyder ikke akkurat på at det er lett for alle å finne og vedlikeholde
den familiære lykke…
- Det er ingen
tvil om at familien er presset fra mange kanter i dag. Dobbelt- og tredobbelt
arbeid, økonomiske problemer, mangel på barnehager og heldagstilbud til skolebarn,
mye flytting med oppsplitting av storfamilien som følge. Alt dette tærer og
sliter på intimitet og lykke i familien. I en slik situasjon blir det viktig
å fire noe på kravene til hvor mye "lykkefølelse" familien kan gi
– lykken vil alltid være blandet med slit, strev, tilpasning, uenighet,
konflikt. Det er viktig å huske på at det sosiale liv – enten vi tenker
på familie- eller venneforhold – vil bestå av motbakker også. Men det å
takle disse sammen, kan faktisk være en del av alt som på lengre sikt skaper
gode forbindelseslinjer mellom mennesker. Jeg vil imidlertid ikke underslå at
de samfunnsmessige påkjenningene på manges sosiale liv er store og må reduseres.
Dette er en viktig oppgave både for politikere og planleggere.
- Når noen er i
risikosonen – hva kan hver enkelt av oss gjøre for å hjelpe disse?
- Det er klart
det er viktig at vi utviser omsorg når personer i vår nærhet kan trenge en støtte.
Men det er også viktig at muligheten for sosial kontakt legges bedre til rette
i samfunnet. Vi vet jo at det sosiale nettverk er utilstrekkelig for mange.
Derfor trenger vi også et mer mangfoldig frivillig og offentlig tilbud. Vi trenger
flere kontaktgrupper, turer og møtesteder for enslige, grupper for mennesker
i sorg, krisesentra osv. De kan gi støtte, fellesskap, deling av opplevelser
og erfaringer. Nye muligheter.
Vi vil alltid
trenge spesialistene - fagfolkene – når kriser og problemer blir for store. Men
mesteparten av det forebyggende arbeid mot ensomhet må utføres av vennlige hjemmehjelpere,
fritidsledere, naboer, frivillige, venner, familiemedlemmer, folk som har gjennomlevet
samme situasjon. Og av deg selv. Vi få alle mer bruk for hverandre om vi i løpet
av 90-årene skal makte å snu tendensen til utbredt ensomhet som har preget de
siste tiår…
Relaterte intervjuer/artikler:
Oppdatert: 2003
|
 |
|
Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:
|
|
|
|
|
|
