Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Flytte hjemmefra - hvorfor skal det være så vanskelig?

Vi får her et innblikk i en ung jentes situasjon i forbindelse med oppbrudd hjemmefra og opplevelse av at gamle bånd ikke kan brukes til å bygge bro i en ny situasjon. Spørsmål om forventninger og skuffelse i forhold til gamle venner står sentralt.

 Jeg er en jente på 17 år. Situasjonen min er blitt vanskelig ved at jeg har flyttet fra hjemstedet mitt for å gå på yrkesskole. Det er mye som er nytt og uvant for meg. Jeg liker meg ikke noe særlig og lengter hjem. Til å begynne med var jeg glad for at to tidligere klassevenninner også skulle gå på samme skole, men nå er det nesten det vanskeligste av alt. De latterliggjør meg i forhold til de andre elevene og viser at de ikke vil være sammen med meg. Hvis jeg prøver å prate med dem, får jeg følelsen av at de helst vil unngå meg. Jeg har ikke gjort dem noe galt og vil helst være venner med alle.

Hvorfor skal det være så vanskelig?

Spørsmålet blir liksom hengende igjen i luften etter at jeg har lest brevet ditt. Umiddelbart skulle det være så naturlig og selvfølgelig at vi mennesker skulle kunne hjelpe hverandre i vanskelige situasjoner og omstillinger i livet. Likevel er det ofte vanskelig. Hjelpen og støtten er ikke alltid der når vi trenger den, eller i hvert fall ikke der vi mest forventer å finne den. Det er ikke rart at du føler deg alene etter flytting til en ny skole, med nye fag og nye lærere og medelever. Det er naturlig at du i en slik situasjon søker til noen du kjenner. Så opplever du at de du kanskje forbant med noe kjent og trygt, vender deg ryggen. Hvorfor? Eller kanskje viktigere- hvordan skal du takle dette, slik at det ikke ødelegger mer for deg enn nødvendig? Jeg kan her bare komme med noen tanker som forhåpentligvis kan bidra til å gi deg mot til å ta opp kampen og ikke la dette få ødelegge de muligheter du har til ny læring og nye kontakter.

Hjemmefra - på godt og vondt

De fleste har blandede følelser med hensyn til å flytte hjemmefra. Frihet og nye muligheter lokker, men mange opplever nok også perioder med hjemlengsel og uro i forbindelse med alt det nye. I slike situasjoner blir vi ekstra sårbare i forhold til reaksjoner fra omgivelsene. Særlig viktige blir tegn på om vi hører til eller kan passe inn i det nye. Likevel reagerer vi forskjellig. Noen blir litt tilbakeholdne, andre blir kanskje brautende for å dekke over egen usikkerhet.

Å se et kjent fjes og ha noen å gå sammen med formidler trygghet, når mye annet er ukjent. Det er noe de fleste opplever. Likevel vil behovene være forskjellig. Noen vil feire gjensynet med å planlegge fellesaktiviteter. Andre være mer forbeholdne, fordi de er redde for å bli bundet eller fordi de slett ikke har reist bort for å være sammen med "naboen". Det virker kanskje forstyrrende å få påminnelser om hjemstedet når en er i en "annen verden". Kanskje vil en helst ikke ha noen som vet hva en gjør eller som kan sende rapporter hjem. Selv om en kommer fra samme sted, er det ikke sikkert en har så mye felles å bygge på over tid. Det blir leit for begge parter, hvis det blir stor ubalanse i ønskene om å være sammen eller hvis den ene prøver å "lene seg mot" eller holde fast i en som vil være uavhengig.

Kanskje kan du se noen paraller til din situasjon i dette eksemplet. Jeg vet ikke hvor godt du kjenner de to andre jentene fra ditt hjemsted og hvor mye du synes du har til felles med dem ut over "felles skjebne" i den nye skolesituasjonen? Uansett kan felles skjebne i begynnelsen være felles trøst.

Det virker som du har havnet i en uheldig situasjon, der to andre fra ditt hjemsted allerede har etablert et slikt fellesskap. De trenger da kanskje ikke deg så mye som du trenger dem for å føle trygghet. Det er ingen god unnskyldning for å oppføre seg dårlig i forhold til deg, men det skaper en ubalanse i forholdet. Kanskje kjenner de hverandre godt og har et forhold seg imellom som gjør at de mye foretrekker å være på tomannshånd. De vil da kanskje markere at du ikke kan regne med dem. Kanskje prøver de å virke mer selvsikre enn de er, selv om de også lengter hjem. I en slik situasjon kan vi ikke se bort fra at de griper denne anledningen til å hevde seg på din bekostning. Dette er det ingen grunn til at du skal måtte godta. Det oppleves rimeligvis også ekstra skuffende når du hadde satt din lit til dem.

De kan ha ulike grunner til å oppføre seg som de gjør. Jeg har bare villet antyde noen muligheter. Hovedsaken her er ikke at du skal forstå dem ut og inn, men at du skal få et grunnlag for å forholde deg til det som skjer. Da er det viktig å forstå at andre kan gjøre ekle ting uten at det betyr at du "fortjener" dårlig behandling eller er teit og dum. Samtidig kan det være nyttig å tenke over om det er noe du kan endre på ved din egen oppførsel slik at du blir mindre utsatt for eller mindre sårbar for negative reaksjoner fra andre.

De beste støttespillere er ikke alltid de vi tror

Av ulike grunner klarer ikke alltid vennene våre å takle at vi stiller forventninger til dem om kontakt og støtte. Noen ganger har de mer enn nok med seg selv. Andre ganger rygger de kanskje, fordi de tror vi ber om mer enn det som er tilfelle. Det er ofte vanskelig å uttrykke tydelig hvilke forventninger man har til hverandre. Det kan føre til mye usikkerhet hos begge parter og gjøre at forhold blir unødig kantete. Da kan det være lurt å være konkret f.eks. "Kan vi spise sammen i kantinen i dag?" Eller: "Vil du stikke innom meg på hybelen i morgen kveld?" Når utgangspunktet er tydelig, er det lettere å få tydelige svar. Ellers kan det bli ulne blandinger av forventninger, skuffelse og dårlig samvittighet som skaper usikkerhet og unngåelse. Hvis du har prøvd slike fremstøt og bare møter veggen, skjønner jeg at det oppleves vanskelig. Hvis du ofte tyr til vennene hjemmefra og du får følelsen av at de prøver å riste deg av seg, blir dette en ekkel situasjon for alle parter. Det virker som du opplever at det blir to mot en (deg). Er det alltid slik at det virker som du "klenger" og trenger deg på i deres fellesskap? Eller er det noen ganger naturlig at du snakker med en av dem? Kanskje er ikke de heller så trygge på hverandre, slik at de er redde for et trekantforhold?

Hvis du stadig prøver å ta kontakt selv om de sårer deg, kan det hende at de ikke forstår at du føler deg krenket og bruker hardere lut. De kan feilaktig oppfatte deg som lite følsom og bruke dette til å klovne med deg. I alle fall høres det ut som dere har kommet inn i et spor det er best å komme seg ut av snarest mulig. Det gjør vondt og virker negativt på din egen selvtillit når du må gå slik å tigge om kontaktsmuler - særlig når det kanskje finnes gode og bekreftende kontaktmuligheter for deg ved neste pult eller i et hjørne av klasserommet eller skolegården.

Stopp mobbingstendenser

Særlig i ungdomstiden betyr det ekstra mye å bli godtatt som en i gjengen. Ved å prøve å late som ingen ting unnlater du imidlertid å ta dine egne følelser på alvor. På den måten ser de andre kanskje heller ikke tydelig hvor mye de sårer deg. De må få vite at dette er vondt for deg og at de må stoppe å plage deg. Det er ofte svært vanskelig å sette ord på det en føler i forhold til noen som sårer en. I brevet hit uttrykker du deg klart og tydelig, men det er ikke så lett ansikt til ansikt med dem det gjelder. De siste erfaringene på skolen har ikke akkurat bygget opp tilliten til at du blir møtt med respekt og forståelse. Det kan være tøft å ta dette opp med jentene direkte på egen hånd. Du kan se deg om etter en hjelper. Jeg vil tro at noen av medelevene har begynt å reagere på det som skjer. I et lignende tilfelle jeg kjenner fikk en jente med en alliert i klassen til å tydeliggjøre for plageåndene at de oppførte seg dårlig og at de måtte snu om. De fikk ryddet opp i dette før det vokste seg stort og ble en "sak". I andre tilfelle lønner det seg å snakke med en lærer en har tillit til, en som kan være en god samtalepartner både på tomannshånd og i en fellessamtale. Du skal ikke forvente av deg selv at du skal kunne bære dette alene. Du skal ikke behøve å finne deg i dårlig behandling. På den annen side kan det hende at du må redusere dine forventninger til hvor mye samvær det er naturlig å ha med jentene fra hjemstedet ditt.

Nye kontaktmuligheter

Jeg får inntrykk av at du har lagt stor vekt på å opprettholde kontakten med dine tidligere venner. Kanskje har dette gått ut over muligheten til å etablere nye kontakter. Jeg forstår at du verdsetter vennskap og legger vekt på å være grei. Dette kan du ha nytte av i utviklingen av forhold til andre. For alt vi vet kan det være noen som du ikke riktig har sett enda, som også er interessert i å komme i kontakt med deg. Se deg rundt. Kanskje har du vært så opptatt av å holde på gamle kontakter at du ikke har fått øynene helt opp for de nye menneskene du har møtt. Kanskje faglig satsing og diskusjon kan virke åpnende for kontakt. Ofte kan kontakt og støtte komme fra kilder vi minst aner på forhånd. Gjør et lite tankeeksperiment: Hva ville du ha gjort og hvem ville du ha tatt kontakt med, dersom det ikke hadde vært noen kjente på skolen? Hvem ville kunne ønske seg kontakt med deg, dersom du lot henne/han få sjansen?

I en situasjon som den du har opplevd, kan det være en fare for at en blir litt febrilsk, fordi det er så viktig å ha noen å være sammen med. Likevel kan det lønne seg å prøve å ta noen små skritt, snakke med flere og ikke gå ut fra at en skal være bestevenner eller være sammen i hvert frikvarter med en gang. Selv om det er vanskelig, kan det være viktig å prøve å trene seg i å kunne være litt alene, slik at en ikke trenger å be om kontakt for en hver pris. Det motvirker både at andre oppfatter en som klengete og at en selv får en ekkel følelse av å måtte tigge om kontakt. Jeg er klar over at det i en skolegård, der det er mange andre ungdommer, kan være svært tøft å være alene. En elev sa en gang at hun kunne gjøre nesten hva som helst for å bli akseptert slik at det ikke var synlig for alle hvor alene hun var. Dette viser hvor viktig det er å bli godtatt som en av de andre. Det ville være dumt av meg å si til deg at du skal la være å bry deg om hva andre mener om deg. Likevel, prisen for å bli med i et fellesskap kan bli for høy. Vær også oppmerksom på at du bør gi andre sjansen til å få ta kontakt med deg. Det tør de kanskje ikke hvis du bare er blant gamle kjente.

Den vanskelige balansegang

I mange menneskelige forhold kan det være vanskelig å la seg selv og andre få komme og gå uten å fryse fast et gitt kontaktforhold en gang for alle. Det blir fort "innenfor" eller "utenfor", "tette forhold" eller "utstøtning". Dette gjelder i kjæresteforhold, men også i vennskapsforhold. I ungdomsårene kan mange streve ekstra mye med å finne en balansegang her. Det blir kollisjoner ved at noen holder vel mye fast i vennene sine, mens andre markerer sin trang til frihet og løsrivelse og blir ekstra avvisende for å beskytte seg. Jeg vet ikke om dette passer i forhold til de reaksjonene du har fått. Mange kan imidlertid være redde for at "hvis hun får lillefingeren, så tar hun hele hånda". Dette er verdt å tenke over for begge parter i et slikt samspill. Når du møter vond avvisning, kan det være greit for deg å tenke at de andre kanskje er usikre på seg selv eller på balansen i forholdet til deg. Hvis de er redde for at du skal ta hele hånda, er det fint om du kan markere at en kontakt kan være ok, uten at det innebærer at dere skal gjøre mer sammen umiddelbart. Dette er vanskelig, særlig i en situasjon der en er på underskuddssiden med hensyn til kontakt og bekreftelse. Det er lettere å klare det hvis du tenker at dette er for å snu en ond sirkel og hvis du har andre forhold der du kan være åpen og naturlig. Kanskje kan du ha behov for en bekreftende snartur til hjemlige trakter og for å gråte en skvett innimellom. Dette er tøft, men ikke gi opp!

Lykke til både med skolegang, gamle og ikke minst nye vennskapsforhold. Det er vondt og ergelig at det skal være så vanskelig, men umulig er det heldigvis ikke å snu på flisa. Det kan oppleves kunstig å måtte tenke over forholdet til vennene sine på den måten jeg har antydet her. Det kan likevel være verdt å gjøre en ekstra innsats før onde sirkler får utvikle seg for langt. Så kan du få større spillerom for din spontanitet og kontaktglede etter hvert.

Tekst: Psykolog Reidun Ingebretsen

Oppdatert: 2003

Relaterte intervjuer/artikler:

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook