Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Incest - tegnene på overgrep

Barnelege Geir Borgen intervjuet av Gudrun Vinsrygg

Barn som utsettes for seksuelle overgrep i familien kan vise symptomer som sinne, konsentrasjonsvansker, depresjon og kroppslige plager som vondt i hodet eller i magen. Men dette kan også være tegn på andre grunner til mistrivsel. Viser barnet ditt på noen måte at det ikke har det bra uten at grunnen er åpenbar, bør du likevel tenke på om det kanskje kan ligge overgrep bak.

Incest kommer fra latinsk incestus og betyr ukyskhet. Ordet blodskam som ble brukt tidligere, ble i norsk lovbruk erstattet med incest i 1963.

- Ordet incest brukes litt ulikt, sier barnelege Geir Borgen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress A/S i Oslo (tidligere Nasjonalt ressurssenter for misbrukte barn). – Det handler om overgrep fra foreldre, besteforeldre og søsken. Men mange mener også at det bør omfatte overgripere som er i en omsorgsrolle for barnet, for eksempel steforeldre og fosterforeldre.

- Hvem er den vanligste overgriperen?

- Som oftest er overgriperen en barnet kjenner, og en god del overgrep foregår innenfor ”hjemmets fire vegger”. Det kan være far, stefar, bestefar, onkler eller eldre søsken, og av og til er det mor, bestemor eller tanter. Noen barn blir også utsatt for overgrep fra slektninger eller venner av familien.

- Finnes det tegn på at et barn har vært utsatt for overgrep som er så typiske at de ikke kan forveksles med noen andre tegn?

- Nei, dessverre gjør det ikke det – og det er en av de store utfordringene. Der er verken fysiske tegn eller psykiske reaksjoner som viser at barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep - og ikke noe annet.

- Hvordan kan fagfolk da vite om et barn har vært utsatt for overgrep?

- Ofte strir vi med at vi ikke er 100 prosent sikre, ofte er vi rimelig sikre fordi barnet på en klar og troverdig måte forteller hva som har skjedd. Det gjelder særlig når barn forteller om noe de vanligvis ikke har detaljkunnskaper om, og når de under fortellingen har ledsagende mimikk og fysiske reaksjoner som gjør at historien virker veldig sannsynlig. Dette er vanskeligere jo yngre barnet er, for vi vet at små barn kan si mye rart. Av og til kan det barna sier gi den voksne assosiasjoner i retning av seksuelle overgrep, og det kan være vanskelig å tolke det barnet prøver å uttrykke.

Barn snakker sant om overgrep

- Lyver barn om overgrep?

- Det er ikke vår erfaring at barn lyver om overgrep. Det er et større problem at de ikke sier noe om det i det hele tatt.

- Hvorfor fokuseres det da så ofte på at barn lyver om dette?

- Vi har noen eksempler på at det har kommet frem uriktige opplysninger. I noen veldig få saker har barn eller ungdom bevisst løyet. Dette må oppfattes som et rop om hjelp fra noen som ikke har det så bra. Antakelig skjer det oftere at voksne misforstår eller feiltolker det barnet eller ungdommen forteller, og at det derved kommer frem feilaktig informasjon. Andre ganger kan barn fortelle historier som er delvis sanne, men hvor navn på personer eller steder kan være uriktige. Barnet ønsker å si fra, men tør ikke å ta skrittet fullt ut – kanskje fordi det er utsatt for trusler fra overgriper eller er forvirret med hensyn til hva som skjer. I rettsapparatet har man altfor lite kunnskap om hvordan barn uttrykker seg. Noen ganger har vi erfart at dommere og andre aktører har hatt grove feiloppfattninger og endog fordommer. Da er det ikke så underlig at fokus blir feil. De fleste av oss slutter ikke å fly selv om fly av og til ramler ned. På samme måte må vi også ta barn og ungdom som forteller om overgrep på alvor, selv om det av og til kommer frem uriktige historier.

Tegn på overgrep

- Er det slik at et barn som har vært utsatt for overgrep alltid vil vise eller fortelle om det – på en eller annen måte?

- Nei dessverre er det ikke sånn, i så fall ville det gjort arbeidet vårt betydelig enklere.

Vi mener at opptil halvparten av de som har opplevd seksuelle overgrep aldri sier noe om det hvis ikke de blir spurt direkte. Det kan for eksempel skje i forbindelse med at de får tilsendt et spørreskjema i posten med spørsmål om de har vært utsatt for overgrep. En betydelig del av de som aldri har fortalt om overgrepet til noen, vil da svare bekreftende. Spørsmålet om alle som har vært utsatt for overgrep viser symptomer på det, er vanskelig, og jeg har ikke sett noen gode tall på dette. En av utfordringene er at tegnene er så forskjellige. Enkelte kan reagere med atferd som vi normalt oppfatter som tegn på at et barn er svært godt tilpasset. Et incestoffer kan være flinkeste jenta i klassen som skårer topp over alt. Man kan jo spørre om hun ville vært den beste hvis hun ikke hadde vært utsatt for overgrep. Eller om det er nettopp det hun har opplevd som gjør at hun nå må distansere seg ved å være så flink, at hun trenger å konsentrere seg om andre ting for å slippe å forholde seg til det leie som venter henne hjemme.

- Men andre viser visse tegn?

- Ja, men det vanskelige er at slike tegn også kan være symptomer på hva som helst, de behøver ikke å bety at barnet er utsatt for overgrep – men de kan bety det.

- Hvilke tegn snakker vi om?

- Det kan være sinne, sorg, konsentrasjonsvansker, depresjon, angst, skoleproblemer, spiseforstyrrelser, forskjellige psykososiale plager som hodepine eller vondt i magen, seksualisert atferd som overdreven masturbering osv. Jo mindre barnet er, desto mer generelle er symptomene. Det handler om vanlige og kjente tegn på mistrivsel; for eksempel at barnet viser angst under stell og bleieskift, at det skriker mye, ikke spiser som det skal osv. Hos større barn kan tegnene bli tydeligere. Utsettes de for eksempel for overgrep i form av at de må slikke eller suge overgriper, kan de vise vegring mot bestemte typer mat som kan gi assosiasjoner til overgriper eller overgrepsituasjonen. Hvis barnet har lært å snakke, kan uttalelser komme som vage hentydinger, for eksempel en flyktig bemerking om at ”det kommer melk ut av tissen til pappa”. Ungdommer kan vise promiskuiøs atferd eller prostituere seg. Problemet for de voksne er at de ikke kan være sikre på hva disse tegnene betyr. Derfor bør man være forsiktig, barns bemerkninger og atferd kan ha andre forklaringer enn incest, hovedsaken er at man følger med og stiller spørsmål.

Still åpne spørsmål

- Hvordan kan jeg gå frem overfor barnet mitt om jeg mistenker at det har vært utsatt for incest?

- Kommer barnet ditt inn med skrubbsår på knærne og er forslått, vil du vanligvis stille spørsmål om hva som skjedde, hvem som var der og hvordan det hele hendte. Men når det gjelder mistanker om incest, blir mange litt stumme og klarer ikke å få stilt de samme naturlige spørsmålene. Vis at du bryr deg ved å inngi tillit og være naturlig nysgjerrig. Still de samme spørsmålene du ellers ville stilt. Og la spørsmålene være åpne i den forstand at du ikke straks spør: ”Har pappa gjort det?” eller tilbyr en forklaring på hva som skjedde som barnet kan svare ja eller nei til. Spør heller om noen har gjort barnet noe og hvem det i så fall er, hva som har skjedd osv. På den måten signaliserer du at du vil høre historien, og at du tar det som barnet forteller på alvor.

Viktig å reagere raskt

- Det viktigste er å forholde seg til det som gjør at mistanken oppstår og å handle raskt, sier Geir Borgen. – På dette området ser vi ofte at det går galt.

- Kan du nevne et eksempel?

- Et barn i barnehagen lager en tegning av noe som kan gi assosiasjoner i retning av overgrep; den barnehageansattte som ser det er ikke helt sikker på om det er en tiss eller noe annet. Hun tar vare på tegningen og snakker med lederen sin om det samme kveld, eller dagen etter, og så blir de sittende og ruge litt over dette, de kjenner seg urolige og vet ikke helt hva de skal gjøre. Endelig går de til det skritt å melde fra til barnevernet som kanskje får meldingen en eller to uker senere og som også blir sittende og gruble en stund uten å vite hvordan de skal tolke tegningen. Etter en uke eller to viser noen fra barnevernet tegningen til noen de tror kan mer om dette, kanskje en psykolog, og spør hva det kan være.

- Hvordan skulle den første barnehageansatte forholdt seg?

- Det hadde vært bedre om hun, da barnet laget tegningen, viste interesse for den og spurte barnet hva det hadde tegnet, hvem det var og hva vedkommende gjorde, og om dette var noe barnet hadde sett eller opplevd. Det er noe med å ta tak i det som gir mistanke der og da fordi barn, særlig de aller minste, er veldig til stede i øyeblikket. Det er ikke så lett å spørre et lite barn om noe det uttalte en uke tidligere, mange barn vil ikke huske hva de sa den gangen.

- Men er det normalt at et lite barn tegner en tiss?

- Nei, vanligvis tegner ikke små barn kjønnorganer – men om de gjør det, er det ofte et fortolkningsspørsmål om det er kjønnsorgan de har tegnet, eller om det kan være noe som ligner, eller som er plassert slik på tegningen at voksne får assosiasjoner til kjønnsorgan. Det er ikke sikkert barnet har tenkt på det.

Som eksempel nevner Geir Borgen at teamet hans for en tid tilbake fikk noen tegninger fra et barn til vurdering. Motivene kunne til forveksling ligne på tisser. I dette tilfellet viste det seg at barnet hadde sett på barne-TV og tegnet noen figurer fra en føljetong for barn. Det var en i teamet som gjenkjente figurene fordi hun hadde en datter på samme alder som hadde sett de samme programmene.

- Tegner barn noe vi synes minner om en tiss eller en seksuell handling, er det verd å stille barnet noen spørsmål om dette. Det kan være at de har sett noe spesielt som de vil fortelle om – og da bør man stille spørsmål og prøve å finne frem til en sammenheng.

Hvis jeg mistenker mannen min

- Hvordan kan jeg forholde meg hvis jeg mistenker at mannen min forgriper seg på barnet vårt? Skal jeg snakke med ham? I så fall vil han vel bare nekte?

- Vanligvis er det ikke tilrådelig å dele sine mistanker med den du tror kan være overgriperen med mindre du tar ham på fersk gjerning – men sannsynligvis vil han nekte da også. Reaksjonsmønstret er vanligvis det samme som om man kjører for fort med bil og blir stanset av politiet. Den første reaksjonen er da gjerne å protestere på at man kjørte for fort. Når man forstår at det ikke er så smart å nekte, vil man gjerne prøve å bagatellisere og forsvare, eller man blir sint og skylder på andre. Alle disse reaksjonene har man også når det gjelder overgrep. Generelt vil jeg råde til forsiktighet med å konfrontere den det gjelder nettopp fordi det oftest vil forkludre en ev. utredning eller etterforsking av saken. Den som mistenkes får muligheten til å skjule sine spor, og kan true den utsatte til å forholde seg taus eller til å benekte overgrep. Er det en far som er voldelig eller litt tøff i tillegg, kan man selv bli truet. Men det er ikke slik at man aldri skal konfrontere eller snakke om det; i noen tilfeller kan det være at overgriperen innrømmer at han har et problem og skjønner at det er oppdaget og at han trenger hjelp. Imidlertid mener jeg slike vurderinger bør overlates til fagfolk. Det vanligste er at overgriperen nekter og at det legges lokk over problemet og overgrepene fortsetter.

- Hva om mor er overgriper?

- I blant skjer det at mor er skyldig eller medskyldig, enten ved at hun er overgriperen eller deltar i overgrepene - eller ved at hun vet hva som skjer uten å gripe inn og dermed gir en stilletiende aksept for det som skjer. Det siste setter henne i en kinkig situasjon som medskyldig når overgrepet blir oppdaget. Jeg ville på samme måte som hvis far var mistenkt, være forsiktig med å konfrontere en mor som jeg fryktet var involvert i overgrepene på ett eller annet vis.

Slik får du hjelp

I noen tilfeller har ikke mor anelse om hva som foregår, noe som oftest leder til betydelig skyldfølelse og selvbebreidelse: ”Hvordan kunne jeg unngå å oppdage hva som skjedde?” ”Hvorfor fulgte jeg ikke bedre med?” ”Hvorfor forsto jeg ikke at når barnet mitt viste tegn på at det ikke hadde det bra, så hadde dette med overgrep å gjøre?”

- Noen sparker mannen ut når de forstår hva som har foregått, og for meg lyder dette som en sunn reaksjon, sier Geir Borgen. – Andre greier ikke det. De kan være så isolerte, og så følelsesmessig og økonomisk avhengige av mannen som de har bygget livet sitt rundt, at de ofrer barnet. Mannen kan også være voldelig eller truende. De innser at hvis barnets historie er sann og mannen blir dømt og fengslet, mister de både partner, ”hus og eiendom” og kanskje store deler av sitt sosiale nettverk.

- Hvor skal jeg henvende meg om jeg har mistanke om at barnet mitt er utsatt for incest?

- Først og fremst bør du da snakke med noen du har tillit til og som kan gi deg råd. Eksempler på dette er helsesøster, legen din eller en god venn. I neste omgang bør barnevernet i de fleste tilfellene involveres, de har en klar plikt til å gripe inn og har en rekke muligheter til å hjelpe.

- Kan et barn som har vært utsatt for overgrep, fortsette å bo i samme hjem som en overgriper?

- Nei, jeg mener dette vanligvis blir vanskelig for barnet. Og jeg synes det er overgriperen som skal fjernes fra hjemmet. Dessverre ser vi ofte at det er barnet som flyttes. Dermed får det dobbel straff: det har vært utsatt for noe veldig vondt – og så skal det i tillegg straffes ved å bli flyttet hjemmefra, det blir i de fleste tilfeller helt feil. I noen tilfeller kan man tenke seg at en overgriper, etter å ha innrømmet skyld, ”tatt sin straff” og deretter fått profesjonell hjelp til å gjøre noe med sitt problem, kan flytte sammen med familien igjen.

Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 04.09.03

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook