Karrierens pris...
"Jobben
går meg på nervene," sier mange. "Det må være arbeidsstress,"
repliserer andre. "Arbeidet krever alt av meg, jeg føler meg
helt utbrent," bemerker atter andre.
-
Utsagnene er velkjente for mange av oss. Jobb og nerveslit
er noe som angår svært mange mennesker, sier overlege Jarl
Jørstad, Ullevål sykehus
-
Kan stressforhold i arbeidslivet forklare mange av de
nervøse
problemer blant mennesker i dagens samfunn?
-
Mange mennesker forteller at de føler seg stresset og utilfreds
på jobben. Og det er all grunn til å tro dem. Men som rimelig
kan være, er det for mange lettest å snakke om jobben når
vanskelighetene tårner seg opp.
-
Antyder du at mange prøver å skjule de egentlige problemer?
-
Nervøse symptomer og lidelser oppstår som oftest på bakgrunn
av problemer og kriser i forhold til andre mennesker. Vi kan
også si det slik at vi mennesker er så avhengig av hverandre
at det viktigste i livet er hvordan vi får det i forhold til
andre – hvor trygge, gjensidige og tilfredsstillende
våre forhold til andre blir. Problemer i vårt privatliv –
i forholdet til de mennesker som står oss nærmest – kan
være grunnen til at vi fungerer dårlig på jobben. Enkelte
som klager over jobben, forskyver egentlig sine problemer
fra privatlivet til arbeidsstedet.
Grovt undervurdert problem
Når
så mye er sagt, legger ikke overlegen ved psykiatrisk avdeling
B på Ullevål sykehus, skjul på at utviklingen av nervøse lidelser
og psykiske problemer også kan ha sammenheng med forhold
i arbeidslivet.
-
Jeg vil ikke bortforklare at jobben noen ganger kan spille
en viktig rolle ved utvikling av psykiske lidelser. Det
er spesielt ofte undervurdert hvor mye den følelsesmessige side
kan bidra til belastninger også i arbeidssituasjonen. Følelsesmessige
problemer ser ut til å øke. På tross av økende materiell velstand
er det mer depresjoner og psykisk nød, angst og usikkerhet
enn noen gang.
En av fem trenger hjelp
Befolkningsundersøkelser
fra Norge og andre vestlige land viser at ca. 20 prosent av
befolkningen til enhver tid har så store psykiske problemer
at de kunne trenge hjelp.
-
Heldigvis er det ikke i samme grad som før en skam å erkjenne
at man har problemer på det menneskelige plan. Det er befriende
når også samfunnstopper slutter å spille rollen som den vellykkede
og problemløse, og står frem med sine problemer og forteller
at de trengte – og fikk – hjelp til å komme ut av
tunnelen. Alle mennesker kan få perioder med angst og depresjon.
Det er en naturlig del av livet. Mange erkjenner det ikke
for seg selv, og slett ikke for andre. Andre skjønner det
ikke fordi de følelsmessige problemer er mer skjult bak fysiske
symptomer. Faget psykiatri har mest med forholdet mellom mennesker
å gjøre, med problemer og kriser som vi alle kan få, problemer
i forhold til andre, i forhold til oss selv og vår livssituasjon.
Hos noen går disse problemene dypere, blir vondere eller mer
langvarige. Derved vil noen av oss i perioder reagere med
symptomer som gjør at vi trenger hjelp. Da kaller vi det nervøse
lidelser eller psykiatriske sykdommer.
Angst, depresjoner og tvangstanker
Mange
mennesker er rastløse, utilfredse og redde – redde for
hverandre, for fremtiden, for døden, for det ukjente i oss
selv.
Som
psykiater opplever Jarl Jørstad at mennesker kommer til ham
med sin angst, sin depresjon, sine fobier og tvangstanker.
Og andre leger blir oppsøkt av mennesker med sine mange slags
fysiske smerter eller plager.
-
Muskel- og leddsymptomer er noen av de vanligste plager
hos mennesker som oppsøker lege. Og disse er noen av de viktigste
årsaker til sykefravær og invaliditet i vårt land. Store
summer brukes til fysikalsk behandling. Men som regel er
det bare symptomene og det fysiske perspektivet som interesserer
behandlerne.
-
Og det er ikke nok?
-
Jeg vil på ingen måte se bort fra at det også er fysiske årsaker
til en del muskel- og leddsymptomer, spesielt hos dem som
arbeider i yrker med tunge løft og anstrengende fysisk arbeid.
Det er gledelig at man på så mange arbeidsplasser de senere
år har vært opptatt av ergonomi og de fysiske forhold. Men
det psykiske perspektiv blir ofte oversett. Mye fysikalsk
behandling har derfor ofte bare kortvarig og ren symptomatisk
virkning. Både leger og fysioterapeuter burde interessere
seg mer for den psykologiske siden ved de såkalte "belastningssykdommene".
Mellommenneskelige forhold
-
Det er lettere å gjøre noe med de fysiske forhold i arbeidslivet
enn med følelser og forhold på det menneskelige plan?
-
Ja, selv blant fagfolk i helsevesenet er det ofte en skremmende
uvitenhet om de mellommenneskelige forhold som ofte er
de viktigste årsaker til problemene. Det kan dreie seg om dårlig
forhold til kolleger eller overordnede, og noen kan føle seg
mobbet. Samspill mellom mennesker er ofte vanskelig. At en
del arbeidsplasser er ensformige, rutinepregede og ikke gir
nok utfordring, kan også resultere i psykisk slitasje. Likeså
hvis arbeidet er dårlig organisert eller det er dårlig lederskap.
Mange
klarer å holde følelsene under kontroll slik at de ikke blir
åpenlyst nervøse, bortsett fra å kjenne litt diffus angst,
rastløshet eller depressive tendenser. Flere og flere snakker
om at de er "utbrent" – spesielt gjelder det
innenfor helsevesen og sosialomsorg.
Vanlig
er også psykosomatiske reaksjoner, særlig muskelspenninger,
migrene og andre former for hodepine, lumbago og isjias, eller
høgt blodtrykk, angina pectoris eller hjerteinfarkt. Fordøyelsesbesvær
som magekatarr og sår på tolvfingertarmen er også vanlig.
"Leddsmerter syns ikke
alltid på røntgen"
I
sin bok "Sånn er livet – sånn er du og jeg",
skriver Jørstad et kapittel med tittelen "Leddsmerter
syns ikke alltid på røntgen". Her beskrives sykdomsbildet
til en 30 år gammel industriarbeider som har vært plaget av
leddsmerter, særlig i knær, albuer og skuldre, til dels også i
korsryggen.
Legen
spør mannen om arbeidssituasjonen. Det viser seg at han det
siste året har stått ved en dreiebenk som har krevd svært
stor nøyaktighet. Han arbeider i en anspent stilling og føler
dessuten ansvaret ved å stå ved denne maskinen som er ny
og kostbar.
Etter
flere samtaler begynner mannen også å snakke om andre forhold
på arbeidsplassen som har presset ham. Selv har han følt at
de andre på jobben var skeptiske til ham og misunnelige. Av
denne grunn har han følt seg utenfor i gruppen. Han har også
vært i konflikt med mannen som sto ved en maskin bare fire-fem
meter unna. Vedkommende har ligget etter ham med hånsord og
grovheter. Motsetningen til denne arbeidskameraten hadde mannen
i flere år følt som et svært psykisk press, så svært at han
sågar hadde tenkt å slutte. Selv begynte han nå å ane at
dette kanskje spilt en rolle for hans tilstand.
Dypereliggende problemer
-
Alle disse ytre forhold til tross, det viste seg at problemene
fra hans barndom og oppvekst også spilte en rolle og bidro
til hans sårbarhet for psykiske problemer på jobben, forteller
overlege Jørstad.
-
Uten at jeg kan komme inn på alle disse problemene, illustrerer
denne historien flere viktige sider hos noen pasienter med
muskel- og leddsymptomer. For det første vil mange mennesker,
særlig menn, ofte benekte og avvise muligheten av problemer
og konflikter som bakgrunn for fysiske symptomer. Kanskje
fordi de simpelthen ikke har kontakt med sine egne følelser.
Ubevisst har de satt lokk på og fornekter følelser som angst,
depresjon eller følelse av å bli krenket. Derved blir de også
spesielt sårbare for aktuelle påkjenninger som provoserer
nettopp slike følelser. Det er alltid et samspill mellom et
menneskes barndom og den sårbarhet som den har etterlatt og
aktuelle konflikter i forhold til andre mennesker som varer
over tid. I dette tilfellet var det både konflikter i forholdet
til kona og arbeidskamerater som mannen ikke fant noen løsning
på, og som han, inntil han fikk psykoterapeutisk hjelp, heller
ikke hadde kunnet snakke om.
Sett ord på følelsene!
Det å få hjelp til å sette ord på følelsene og til å forstå sammenhengene
bak symptomene, ble sannsynligvis et vendepunkt som brøt
den vonde sirkel mannen var fanget i.
-
Han var mer og mer hjelpeløs og presset i forhold til de mennesker
som han var mest avhengig av og i forhold til sine indre konflikter,
ja, han var i ferd med å gi opp og flykte fra både kona og
jobben. Men takket være det psykoterapeutisk arbeidet fikk
han igjen evnen til selv å mestre sin livssituasjon, konkluderer
Jarl Jørstad.
Mange ledere har problemer
Flere
undersøkelser – fra Norge og andre land – forteller
om de nervøse lidelser som ledere i arbeids- og næringsliv
ofte sliter med.
-
Toppledere må ofte betale en pris for karrieren. Bak sin viljesterke
og besluttsomme fasade er mange usikre med en konstant frykt
for å mislykkes. Mange har overdrevent aktivitetsbehov og
en manglende evne til hvile, avslapning og kontakt med egne
følelser. Derfor får en del også problemer i forhold til andre
mennesker, fremholder Jørstad.
-
Er ledere mer utsatt enn folk flest?
-
Karriereholdningen, som er utbredt også i Norge, krever følelsesløshet.
Man må kutte i alle følelser av svakhet, skam og ydmykelse.
For å konkurrere og vinne må mange også kutte ut all medfølelse
for "taperne" i samfunnet, for de "svake".
For å kunne vie seg helt til karrieren, må de også fjerne
seg fra familien. Min erfaring er at det ikke er mulig å være
karriere-innstilt i arbeidet og samtidig en kjærlig og helhjertet
person i privatliv. Noen ledere fjerner seg også følelsesmessig
fra sine partnere og blir arbeidsnarkomane.
-
Hva betyr det at vi fjerner oss fra egne følelser?
-
Når vi begynner å fjerne oss fra egne følelser, kan det vise
seg ved at vi aldri er virkelig glade, heller ikke sinte.
Samtidig begynner vi å fjerne oss fra andre mennesker, spesielt
de nærmeste, noe som blant annet kan vise seg i det at vi
stadig får mindre tid til å være hjemme og ikke tar skikkelig
ferie. Meget lett kan vi fanges i en vond sirkel hvor vi blir
innkapslet følelsesmessig, og hvor karrieren og jobben blir
det altoppslukende mål i livet. En god balanse mellom arbeid,
familie og fritid er en viktig forutsetning for god psykisk
helse. Altfor mange mennesker i dagens konkurransesamfunn
tar for lite hensyn til egne grunnleggende behov og egne grenser,
blant annet ved ikke å ta vare på sitt eget privatliv. I misforstått
tro på at status og karriere er det som teller i livet, glemmer
de det som virkelig er viktigst. Hver generasjon må gjøre
sine egne erfaringer – selv om det kan være smertefullt.
Det tragiske er at mange kommer til riktig prioritering av
verdier først når de blir eldre, og etter at barna er blitt
voksne og oppgaven som foreldre er forbi.
Mindre tid sammen med barna
Overlege
Jarl Jørstad peker på at en rekke undersøkelser viser at ikke
bare karrierebevisste menn, men også mange mødre, tilbringer
stadig mindre tid sammen med sine barn.
-
Hvilke konsekvenser kan det få?
-
Psykiatrisk erfaring viser at familier hvor faren er mye
borte, avvisende eller passiv og fjern er en vanlig bakgrunn
hos unge gutter og jenter som har droppet ut av skolen,
havnet i stoffmisbruk eller som driver omkring uten mål og mening
med livet. Det samme gjelder også mange asosiale og kriminelle
menn, kvinner som prostituerer seg og noen av de som får alvorlige
sinnslidelser som schizofreni. Dette er selvsagt ikke den
eneste årsak til slike problemer, men kan være medvirkende.
I motsetning til tidligere ser man ikke slike avvik først
og fremst i familier i arbeiderklassen, men like mye i den
øvre middelklasse og overklassen, de som materielt sett karakteriseres
som "gode hjem". I dagens Norge og i hele den vestlige
verden, spesielt i byene, er dette et økende problem. Dette
fører til at barna blir mer avhengige av og påvirkelige av
grupper av jevnaldrende. Når barna først har kommet opp i
tenårene, er det ofte for sent hvis foreldrene har sviktet
tidligere, og barna har fått for lite trygghet, kontakt og
kjærlighet. Forutsetningen for at barn skal kunne identifisere
seg med foreldrenes holdninger er jo at de har fått tilstrekkelig
kjærlighet, nærhet og trygghet i tidligere år.
-
Hvordan kan vi best forebygge slike lidelser?
-
Vi kan gjøre noe, men mange har en litt naiv tro på at det
er tilstrekkelig med informasjon og kunnskap. "Om vi
bare fikk endret på de og de samfunnsforholdene, så ville
de fleste problemene bli løst," hevder andre. Det er
også en forenkling som røper manglende forståelse for dybden
i årsaksforholdene og hvordan de samme feil har en tendens
til å gjentas fra generasjon til generasjon. Å forebygge må
derfor ha en langsiktig målsetting. Vi må prøve å bryte den
onde sirkel – som vi alle er mer eller mindre fanget
i. Resultatene kommer i beste fall om en generasjon eller
to. Kampen står etter min mening først og fremst i hjemmene,
i forholdet mellom foreldre og barn.
Det hjelper lite bare å prate
kjærlighet
Jarl
Jørstads svar på problemene er: Mer kjærlighet mellom mennesker.
-
Kjærlighet er det store savn blant de fleste mennesker. Det
er først og fremst kjærlighet og omsorg som kan bygge bro
mellom ensomme, splittede og frosne mennesker, enten vi oppfatter
oss selv som friske eller syke, insidere eller outsidere.
En kjærlighet som ikke setter betingelser eller krever, men
som er nærhet, trygghet, varme, akseptering og toleranse.
En slik kjærlighet finnes ikke 100 prosent hos noe menneske
– det er alltid blandede følelser også overfor våre nærmeste.
Men blandingsgraden er avgjørende. Det hjelper heller ikke
bare å prate kjærlighet. Enten vi vil eller ikke er vi modeller
overfor våre barn, påpeker overlege Jarl Jørstad, og tilføyer:
-
I mitt arbeid som psykiater møter jeg stadig resultatene av
fjerne fedre som ikke har hatt tilstrekkelig tid eller overskudd
til sine barn. Når jeg snakker om tid, er det ikke bare spørsmål
om timer og minutter. Det er mer en holdning, det å være til
stede i øyeblikket med hele seg – med både oppmerksomhet,
tanke og følelser. Det er å være disponibel for den som trenger
deg akkurat der og da. Det kan ikke erstattes med penger
eller materielle goder.
Intervjuer: Jan Arild Holbek
Oppdatert: 2003
Relaterte intervjuer/artikler:
|
 |
|
Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:
|
|
|
|
|
|
