Når katastrofen rammer
Psykolog og dr. philos Atle
Dyregrov intervjuet av Gunnvor Grønsdal.
-
Det er lett å glemme de langsiktige konsekvensene som
katastrofer medfører. Vi vil så gjerne at smertefulle
ting skal gå fort over. Vi vil gjerne bevare vår
tro på en rettferdig og trygg verden, sier Atle Dyregrov,
psykolog og leder for Senter for Krisepsykologi i Bergen.
I boken Katastrofepsykologi ( Fagbokforlaget 2002) gir han
en fremstilling av reaksjoner og etterreaksjoner når
mennesker opplever katastrofer. Boken vektlegger det praktiske
katastrofearbeidet og beskriver konkrete hjelpemetoder og
tiltak.
-
Etter annen verdenskrig fattet flere psykologer interesse
for feltet katastrofepsykologi, men katastrofepsykologi
ble ikke fag før på 1970 – tallet. Først
på 1980 - tallet begynte det å etablere seg, og
man startet med systematisk oppfølgning etter store
ulykker, sier Atle Dyregrov, psykolog og leder ved Senter
for Krisepsykologi i Bergen.
-
Hva er en katastrofe?
-
En katastrofe kjennetegnes av at den leder til store menneskelige
lidelser og materielle skader. Den truer vår eksistens,
identitet, verdighet og trygghet. Med unntak av visse foranmeldte
naturkatastrofer, rammer katastrofer plutselig, uforutsigbart
og uventet, og ligger utenfor vår kontroll. Virkningen
strekker seg langt ut over selve hendelsen.
-
Er det flere katastrofer nå enn tidligere?
-
Naturkatastrofer øker på verdensbasis, og dette
har nær sammenheng med hvordan vi mennesker forvalter
naturen. Vi ser også stadig flere og større flytyper,
raskere båter og tog, slik at når ulykken inntreffer,
rammes et stort antall mennesker og skadeomfanget er svært
stort. De fleste som får oppfølging ved vårt
kontor, Senter for Krisepsykologi, går der for å
bearbeide ulike typer tap i tilknytning til hverdagsulykker,
selvmord og andre plutselige dødsfall.
Når
katastrofen rammer
-
Når katastrofen rammer, opplever de involverte en endret
bevissthetstilstand, det vil si at et menneske i en slik situasjon,
tar inn, bearbeider og lagrer informasjon på en annen
måte enn vanlig. Når vi lytter til personer som
har vært involvert i en katastrofe, uttrykker de gjerne
: Det er helt uvirkelig, det kan ikke være sant. Det
er som en drøm, som noe jeg har sett på TV.
Det er som jeg står utenfor det hele, ser det hele som en
tilskuer. Opplevelsen av uvirkelighet følges ofte av
fravær av sterke følelser, som om alle følelsene
er ”bedøvet” . Dette fraværet kan
overraske både den rammede selv og hjelperne, og kan
senere gi opphav til selvbebreidelse for at de ikke reagerte
mer enn de gjorde. Erfaring tyder på at jo mer sjokkartet
opplevelsen er, desto lengre tid kan det gå før
et følelsesmessig utbrudd kommer.
Under
selve katastrofen oppleves ofte en endret tidsopplevelse.
Det er som om tiden står stille, som om alt skjer i
sakte film, og det kan kjennes som en evighet før hjelpen
kommer. Mennesker som rammes av trafikkulykker, kan fortelle
at de i det korte tidsrommet som går mellom oppdagelsen
av hva som kommer til å skje, og selve kollisjonsøyeblikket
eller utforkjøringen, opplever at hele deres liv passerer
revy. Det viser oss at hjernen i slike situasjoner har mulighet
til å bearbeide og presentere store mengder informasjon
i løpet av kort tid.
Et
annet kjennetegn er superhukommelse. Inntrykk en får
i slike hendelser fester seg med en detaljrikdom og en intensitet
som er annerledes enn vanlig. Alle sanser synes åpne
og vendt mot omverdenen, noe som fører til at vedkommende
kan reagere hensiktsmessig i situasjonen. Noen mennesker reagerer
med å huske detaljer fra deler av hendelsen, mens resten
av opplevelsen absolutt ikke kan huskes. Atter andre kan oppleve
det vi kaller psykogen amnesi, vedkommende skyver hendelsen
ut av bevisstheten fordi det oppleves for vanskelig å forholde
seg til.
I
sjeldne tilfeller blir inntrykkene så sterke at vedkommende
blir totalt handlingslammet eller rammet av panikk. Det kan
virke som om den mentale kapasiteten til å motta informasjon,
bryter sammen. Dette kan resultere i at vedkommende blir stående
ubevegelig eller får panikk, som igjen kan føre
til at vedkommende utfører irrasjonelle handlinger.
Kroppslige
reaksjoner kan være hurtig puls og pust, og mobilisering
av fysisk styrke. Dersom hendelsen varer en stund oppleves
gjerne skjelvinger og veksling mellom fryse og svettebyger.
Når hendelsen er kortvarig, hører en gjerne ”Jeg
fikk den store skjelven etterpå”.
Mennesker
som opplever slike katastrofer har ofte sosiale behov som
gir seg uttrykk i ønske om å være nær
sine kjære. Familiemedlemmer kan risikere sitt eget
liv for å gjenforenes med familien – en far sa
etter en storbrann: ” Da jeg hørte min datter
rope, var jeg sikker på at hun var innesperret i det
brennende bygget vårt. Det viste seg heldigvis at hun
allerede var ute, men jeg er sikker på at om noen hadde
prøvd å hindre meg i å ta meg inn til henne,
ville jeg ha slått ned vedkommende.” Det er også
viktig å være klar over at det er noen få
mennesker som ikke får noen reaksjoner. Det er ikke
slik at man nødvendigvis må utvise reaksjoner,
selv om en har vært utsatt for en katastrofe.
Ettervirkninger
av katastrofer
-
Mange som opplever tap av nære familiemedlemmer, fortsetter
å oppleve uvirkelighet og sjokk, reaksjoner som kan
sitte lenge i. For noen sitter sjokket så dypt at de
følelsesmessige reaksjonene blir utsatt på ubestemt
tid. Mange har stort behov for å snakke om det som har
skjedd. De kan gjenta sin historie gang på gang for
dem som vil høre på, ikke sjelden uten å
vise noen form for følelsesmessige reaksjoner. Dette
kan være en hjelp til å få et første
grep om det inntrufne.
-
Har hendelser vi har opplevd tidligere noe å si
i en slik situasjon ?
-
Etterreaksjoner kan styres av flere ulike faktorer som
personlighet, tidligere livskriser og hvordan en har mestret
ulike hendelser. Også hvilket omsorgsmiljø den rammede befinner
seg i er vesentlig for hvordan han eller hun reagerer etter
en slik påkjenning.
-
Hvilke reaksjoner er de vanligste ?
-
Den ettervirkningen som oftest synes å forekomme er
påtrengende bilder eller minner fra hendelsen. Minnene
kan komme både i våken tilstand og under søvn,
i form av drømmer og mareritt. For de fleste er det
synsinntrykkene som har festet seg, men også hørselsinntrykk
kan etse seg fast. Smell, rop, skrik, knaking og for noen
en spøkelsesaktig stillhet, er noen former for hørselsinntrykk.
Lukt kan også fremkalle minner. Det kan være lukt
av bensin, brent lukt eller lukt av andre mennesker. Minnene
kan være så intense og levende at noen mennesker
frykter for at de er i ferd med å bli gale. Det er ofte
vanskelig å dele disse minnene med utenforstående
og det kan være vanskelig å beskrive dem med ord.
I den første tiden tjener disse opplevelsene til å
konfrontere vedkommende med hendelsen, og tvinger dem derved
til aktivt å bearbeide katastrofen. Søvnforstyrrelser
forekommer ofte. Det vanligste er innsovningsvansker som følge
av mange tanker og bilder. Noen plages av oppvåkningsproblemer.
De våkner av drømmer og mareritt der de gjenopplever
hendelsen. Selv om vedkommende føler seg svært
trett og sliten, kan han eller hun oppleve slike søvnforstyrrelser.
Sinne og irritabilitet kan også forekomme og kan ta
ulike former. Det kan rette seg mot hjelpere, mot personer
som betraktes som ansvarlige for ulykken, eller mot familie
og venner. Dette kan slite på familiebånd og føre
til problemer i samspillet med omgivelsene. Skyld, skam og
selvbebreidelse kan også forekomme. Begrepet ”overlevelsesskyld”
betegner nettopp de vanskene overlevende ved katastrofer kan
ha med å forsone seg med at andre døde, mens
en selv overlevde. ”Om jeg bare hadde….”
, ” Jeg skulle ha tenkt på….” , er
vanlige reaksjoner. Særskilt sterk skyldfølelse
oppleves av foreldre som overlever barna sine. Tristhet, gråt,
angst og konsentrasjonsproblemer er andre reaksjonsformer
etter en katastrofe.
Posttraumatisk
stresslidelse ( PTSD )
-
Det mønsteret av plager eller symptomer som ofte utvikler
seg etter traumatiske hendelser, har fått den diagnostiske
betegnelsen Posttraumatisk stresslidelse. Om en som er rammet
av en katastrofe får denne diagnosen, avhenger av om
de ulike reaksjonene vi tidligere har nevnt, vedvarer i bestemte
mønstre. PTSD kan forekomme i akutt form, med reaksjoner
innen de første seks måneder etter hendelsen,
eller i en utsatt form der reaksjonene inntreffer etter seks
måneder.
- Hvem er i risikosonene for å utvikle PTSD
?
-
Det er vanskelig å si hvem som utvikler PTSD, men all
forskning viser at mennesker som tidligere har opplevd et
alvorlig traume, er mer sårbar enn andre under en katastrofe.
Erfaring vi har gjort i krisebearbeiding viser at dette har
sammenheng med hvor godt vedkommende har lykkes i å
bearbeide det første traumet. Det har også vist
seg å være sammenheng mellom PTSD og tilpasningsproblemer
i oppvekst og voksenliv, og om vedkommende tidligere har hatt
psykiske problemer. Forskere har også funnet at personer
som vegrer seg mot behandling var risikopersoner med hensyn
til å utvikle Posttraumatisk stresslidelse. Det å
ha vært utsatt for dødstrussel øker mulighetene
for å utvikle PTSD. Disse personene har også flere
plager enn dem som ikke har vært truet på livet.
Studier viser også at voldtekt, tortur og eksponering
av grotesk død, øker risikoen for å utvikle
PTSD.
Barns
katastrofereaksjoner
-
Barns reaksjoner under og etter en katastrofe er ofte svært
avhengig av hvordan de voksnes reaksjoner er, og hvordan de
klarer å ivareta barnets behov. Barnets behov for å
vite hva som har skjedd og hva som kommer til å skje
blir dessverre ofte undervurdert. I et forsøk på
å skåne barna kan voksne benytte feilaktige forklaringer,
omskrivninger eller taushet og utestenge barna fra ritualer
som eksempelvis begravelse. Voksne som har vært i en
katastrofe, og som ønsker å glemme, kan undertrykke
og fortrenge hendelsen, og blir dermed ute av stand til å snakke
med barnet. Dette kan forverre situasjonen for barnet.
-
Hva er de vanligste reaksjonene hos barn ?
-
Barns umiddelbare reaksjon kan variere med typen av katastrofe,
nærvær av familiemedlemmer og barnets alder og
modenhetsnivå. Barn kan, som voksne, oppleve uvirkelighet
og mistro. Barn synes i mindre grad å benekte det som
hender. Barns reaksjoner under en katastrofe er nesten alltid
preget av frykt. Frykt for at de selv eller andre kan bli
drept eller frykt for ikke å se foreldre eller søsken
mer. I noen situasjoner kan barn bli grepet av panikk og kan
forbigående miste kontrollen over lemmer og kroppsfunksjoner.
Barn kan gjemme seg for å unngå fare. De kan også
begi seg av gårde fra katastrofeområdet på
egen hånd. De vanligste etterreaksjonene hos barn er
frykt og angst. Barnet kan, i tillegg til angst for å
oppleve katastrofen igjen, også få generell angst
som redsel for å være alene, frykt for tyver,
blir mørkredd osv. Det er også svært vanlig
at barn får påtrengende minner. Disse minnene
kan være spesielt plagsomme når aktiviteten reduseres
ved leggetid. Mange barn får søvnproblemer og
vil ofte ha lyset på, døren åpen eller
en voksen til stede. Barn kan holde slike minner for seg selv
om de ikke blir direkte spurt om de har slike minner. Disse
minnene gjør også barnet utsatt for konsentrasjonsproblemer,
spesielt i skolesituasjonen. Når familiemedlemmer har
omkommet under katastrofen, er tristhet, lengsel og savn vanlige
reaksjoner. Enkelte barn isolerer seg fra andre barn etter
slike hendelser og viser en mindre interesse enn før
for omverden. Dette kan være tegn på depresjon.
Barn som utagerer, er bråkete og brysomme kan også
være deprimerte. Kroppslige reaksjoner som hodepine,
magesmerter og sengevæting kan også forekomme.
Skyldfølelse kan være spesielt plagsomme for
barn. Barn kan forestille seg ulike årsakssammenhenger
som kan romme tanker hvor deres egne handlinger blir tillagt
overdreven vekt. Videre kan mangelfull informasjon gi grobunn
for fantasier og selvbebreidelser. Barn kan også føle
”overlevelsesskyld ”. Barnet må få
gjentatte forsikringer om at ingenting de har tenkt eller
gjort, førte til det som skjedde.
-
Hvor lenge varer etterreaksjoner ?
-
Flere av de reaksjonene vi har nevnt kan vare ved. Det
bør
likevel fremheves at de sterkeste reaksjonene opptrer like
etter katastrofen, og så avtar gradvis. Hos visse barn
kan katastrofen likevel føre til permanente personlighetsforandringer.
Det kommer an på hva slags katastrofe det gjelder. På
dette området vet vi ikke nok. Over tid greier de fleste seg bra - selv uten oppfølging.
-
Er det noen måte å hjelpe barnet på ?
-
Det er viktig at barnet får være sammen med sine
familiemedlemmer eller andre omsorgspersoner for å unngå
unødig separasjon. Det er viktig at barnets hverdagsliv
opprettholdes slik at barnet opplever kontinuitet og trygghet
i rutiner og livsførsel.
Det
er også viktig at barnet får åpen og
ærlig informasjon og at fakta ikke holdes skjult for
dem. Selv om disse fakta kan føre til sterke umiddelbare
reaksjoner, bidrar dette til at barnet bevarer tilliten til
de voksne, og hjelper dem også til å forstå
reaksjoner hos de voksne etter hendelsen. Barna stiller spørsmål
og må få konkrete svar som kan hjelpe dem til
å forstå hva som har skjedd. Dette bidrar til
forståelse og kan korrigere eventuelle misoppfatninger.
Profesjonell
hjelp
-
Visse hendelser er så dramatiske at det er viktig å
komme inn for å forebygge, slik at de rammede ikke starter
å fortolke opplevelsen på egen hånd. Eksempelvis
kan den endrede tidsopplevelsen fortolkes til at hjelpen tok
for lang tid før den rakk frem, mens den i virkeligheten
var raskt på pletten. Opplevelse av skyld og følelsen
av å ha unnlatt å gjøre noe, kan den rammede
også få hjelp til å sette inn i en sammenheng.
Denne hjelpen er krisehjelp, ikke en terapi. Personer som
etter en tid fremdeles sliter med bilder og minner, eller
er svært engstelig, bør få faglig oppfølgning.
Det er viktig at den hjelpen som gies er faglig godt forankret
med ekspertise innenfor feltet katastrofepsykologi.
-
Hva kan det sosiale nettverket gjøre ?
-
Oppmerksomhet fra omgivelsene synes dessverre ofte å
være intens, men kortvarig, slik at mange etter en tid
føler seg alene og glemt. Mange opplever at venner
og familie drar seg unna slik at det oppstår vansker
i samspillet med nettverket. Spesielt kan det se ut som om
det er vanskelig for omgivelsene å fatte at den som
er rammet kan ha reaksjoner som strekker seg over tid. Omgivelsene
forventer at ”nå må hun ha kommet over det”.
Det mangler heller ikke på gode råd eller oppmuntrende
kommentarer som ”Det kunne gått så mye verre”
eller ”Du skal være glad du er i live”.
Mitt ønske er at nettverket kan gi hjelp også
utover den første måneden. Det kan være
hjelp til praktiske oppgaver, økonomisk hjelp eller
å være en samtalepartner. En arbeidsplass er også
den rammedes nettverk, og vår erfaring er at svært
mange sliter nettopp i forhold til sin arbeidsgiver. Vedkommende
trenger ofte hjelp og tilrettelegging for å komme tilbake
til arbeid. Dette gjelder også barn og unge i en skolesituasjon.
Selv i tilfeller der hele familien har opplevd det samme kan
både opplevelsen og bearbeidingstakten variere betydelig.
Parforhold trues blant annet ved at krisebearbeidingen synes
å fungere ulikt hos kvinner og menn. Menn mestrer ofte
mer ved å fortrenge reaksjoner, mens kvinner mestrer
gjennom å slippe til reaksjoner og bearbeide dem.
-
Kan opplevelsen av en katastrofe gi personlig vekst ?
-
I mange anledninger får en høre at krise gir
vekst. De fleste ville nok heller ha unnsluppet å vokse
på denne måten, men det viser seg at de som klarer
å gi mening til det meningsløse, enten i form
av å finne nye verdier i livet eller engasjere seg i
selvhjelpsgrupper, ser ut til å klare seg bedre enn
andre. Det er helt klart at mange over tid opplever at hendelsen
har medvirket til personlig vekst.
-
Hvilken rolle har media i katastrofebildet ?
-
Katastrofer og større ulykker er etter hvert blitt
en del av vårt hverdagsliv. Aviser, fjernsyn og andre
medier er raskt på pletten når en katastrofe inntreffer.
Vi får bilder, intervjuer med involverte og detaljerte
beskrivelser av ulykken direkte inn i vår egen stue.
All fokus på de store ulykkene resulterer i at engstelsen
i befolkningen øker, vi går rundt med en følelse
om at ting også kan skje med oss.
-
Hvordan ser fremtidens katastrofepsykologi ut ?
-
I løpet av de siste 20 årene har vi utviklet
en rekke gode metoder for å ivareta dem som sliter utover
den første tiden etter en katastrofe. Dette kommer
til å fortsette. Vi utvikler stadig mer presise metoder
for de ulike problemområdene. Vi vil også bli
mer presise i forhold til det vi formidler i form av informasjon
til befolkningen. En betydelig del av denne informasjonen
vil bli publisert på Internett, slik at mennesker som
sliter med ulike typer psykiske problemer, også etter
katastrofer, vil kunne gå på nettet og finne nyttig
og god informasjon om hva de selv kan gjøre, og når
de bør få faglig hjelp, avslutter psykolog Atle
Dyregrov.
Oppdatert:
2007
Relaterte intervjuer/artikler:
|
 |
|
Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:
|
|
|
|
|
|
