Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Krenkede barn kan bli syke voksne...

Forsker og allmennlege Anna Luise Kirkengen intervjuet av Eli Gunnvor Grønsdal

- Barn som vokser opp i familier preget av grenseløshet og respektløshet blir ofte syke voksne, sier allmennlege og forsker Anna Luise Kirkengen. I 2005 kom hun med boka ”Hvordan krenkede barn blir syke voksne” (Universitetsforlaget).

For flere år siden oppdaget allmennlege Anna Luise Kirkengen at hun i grunnen visste lite om sine pasienters liv. To kvinner hun hadde behandlet over lengre tid, uten hell, viste seg å bli slått av sine ektemenn. De hadde begge prøvd å fortelle henne om sine opplevelser, om enn indirekte, ved kroppslige tegn. Tegn som medisinens verden ofte betegner som ”diffuse og ubestemmelige” plager. Denne innsikten førte til at Kirkengen utførte en pilotstudie der hun kombinerte gynekologisk undersøkelse med en spørreundersøkelse. Det viste seg at svært mange av hennes pasienter hadde vært utsatt for overgrep av ulike slag, både fysiske, psykiske og seksuelle. Kvinnene ga henne ikke bare svar på hennes spørsmål, men de skrev lange historier om krenkelser i barndom og oppvekst.

- Da jeg leste disse historiene sammen med kvinnenes journaler, falt mange ting på plass. I de fleste tilfeller fant jeg en klar sammenheng mellom de tidligere overgrepserfaringene som kvinnene fortalte om og deres nåværende helseproblem eller hele deres sykdomshistorie, forteller Kirkengen som har arbeidet som allmennlege i Oslo siden 1975. I 1998 tok hun medisinsk doktorgrad om helsefølger av seksuell overgrepserfaring i barndommen.
 
- Hvilke krenkelser fører til sykdom i voksen alder?

- Enhver krenkelse har en sykeliggjørende kraft i seg. Krenkelser fra mennesker som står en nær handler alltid om vold, selv om vold i fysisk forstand er fraværende. Det er i utgangspunktet uvesentlig å skille mellom ulike typer krenkelser og ulike typer ”kroppslige” eller ”mentale” sykdommer. Alle former for krenkelser av grenser, enten disse handler om fysisk vold, psykisk mishandling, generell vanskjøtsel eller seksuelle overgrep, forårsaker smerte hos den som blir krenket, særlig hvis den krenkede er et barn. Et oppvekstklima preget av grenseløshet og respektløshet  kjennetegnes av mangel på viktige fenomener som fremmer en harmonisk utvikling, slik som trygghet, forutsigbarhet, omsorg, støtte og anerkjennelse. Det er derimot forgiftet av vold, forakt, avmaktserfaring og fare. Det synes meg rimelig å oppfatte og omtale virkningen av en oppvekst i en slik familieatmosfære som ”barndomsforgiftning”.

Lenes smertelige erfaringer

En av Kirkengens pasienter, Lene, er oppvokst med en alkoholisert mor. Morens misbruk var svært omfattende og hun var ute av stand til å ivareta sin datter. Lene er nå 20 år, rusmisbruker og prostituert.

- Hjelpeapparatet betegner ofte mennesker som Lene som personer som driver ”risikoadferd”, men det Lene gjør er å praktisere lært avmakt, selvforakt og selvskading. Hun har lært at hun må finne seg i å bli vanskjøttet av sine nærmeste. Hun har aldri lært av respektfulle voksne hvordan en akter andre menneskers verdighet. Hun har derfor ikke noe grunnlag for selvrespekt og selvaktelse. En oppvekst i uforutsigbarhet, utrygghet og sårethet preger hennes liv. Innen hun er blitt 20 år, har hun fem ganger høyere risiko for å dø sammenlignet med jevngamle kvinner.

Skille mellom sinn og kropp

Vårt helsevesen bygger på et teoretisk skille mellom de mentale, de såkalt psykiske aspekter ved mennesket og de kroppslige aspekter, de såkalt somatiske. Begge deler av helsevesenet har sitt navnesystem for sykdommer, fordi en sykdom antas å være enten mentalt eller kroppslig.

- Dette skillet bør snarest oppheves fordi vi vet bedre. Denne delingen har blant annet ført til en språkløshet omkring mange menneskelige tilstander, som for eksempel følgene av krenkelser av ulike slag. Resultatet er at ikke så få leger mangler både kunnskap og redskap for å navngi disse tilstandene. De kan ikke begrepsfestes fordi medisinens begreper forutsetter at erfaring og kropp er atskilt. Det er på tide å bygge en ny medisinsk teori som ikke lenger skiller mellom psyke og soma. Så lenge helsevesenet kun byr på to typer stoler, en for somatisk sykdom og en for psykiatrisk sykdom, faller de krenkede, bokstavelig talt, mellom stolene.

Kroppen husker

- Vi mennesker opplever krenkelser som besjelede kropper. Det betyr at vi oppfatter det vi opplever gjennom lukter, berøring, lyder og syn, samtidig som vi prøver å forstå det som skjer og gi det mening. Noen ganger er slike vonde opplevelser hovedsaklig knyttet til sansene og forblir ordløse, i den forstand at vedkommende selv ikke kan fortelle om krenkelsen med ord. Det gjelder spesielt når selve krenkelsen foregår uten ord, slik det ofte er ved skambelagte handlinger. Det gjelder særlig når et lite barn krenkes fordi det er for lite til å kunne sette ord på hva som skjer. Det gjelder selvsagt også når overgriper truer den krenkede til taushet.
 
- Du bruker begrepet kroppsinnskrifter, hva mener du med det?

- Mest taushetsgjørende er erfaringer som er så uutholdelige og ubegripelige at den krenkede må trekke en grense mellom seg og hendelsen for å beskytte noe av sitt jeg. Det betyr at slike erfaringer ikke huskes i ord, men i sanselige fornemmelser. De lagres eller minnes på et annet nivå i bevisstheten enn de erfaringene vi kan sette ord på. Derfor kan de være ”glemt”, samtidig som de ”huskes” som angstladede, kroppslige fornemmelser.  Slike erfaringer kaller jeg kroppsinnskrifter. De representerer en type kroppslig lærdom som er vond og farlig sammenlignet med andre typer kroppslig lærdom slik som å kunne sykle, svømme, turne eller danse.

Barn snakker med kroppen

- Et barn som opplever å bli krenket over tid og ikke kan komme unna, enten det blir antastet selv eller lever i voldelighet mellom sine nærmeste, utvikler vernestrategier. Disse kan fremstå som ulike typer forstyrrelser i væremåte eller helse. Barnet ”snakker med kroppen” i form av for eksempel ulike smertetilstander eller spiseproblemer. Undersøkelser viser at barns ulike smertepresentasjoner har statistisk sett sterke sammenhenger med det forskerne definerer som ”pyskososiale problemer”. Det gjelder særlig for smerter i hode, mage eller rygg. Spesielt ryggsmerter peker mer på overlast i livet enn overlast i ryggsekken.

Veronikas historie

Kirkengen forteller om en av sine pasienter, Veronika, som var døv i 10 år som følge av farens seksuelle misbruk. Veronikas hørsel forsvant gradvis i barneskolen. Kontrollene som ble utført to ganger årlig på en hørselsklinikk, viste stadig nedadgående kurver. Diagnosen ”arvelig hørselshemmet” ble stilt på bakgrunn av hørselsproblemer hos en bestefar og oldefar. Da Veronika flyttet for seg selv, kom hørselen plutselig tilbake.

- Døvheten var en vernestrategi som førte til at Veronika slapp å høre farens perverse kommentarer under de seksuelle overgrepene og også ellers i hverdagen. Da hørselen kom tilbake hadde øre-nese-hals spesialistene ingen annen forklaring enn at hørselstapet hadde vært psykisk betinget. Det ble aldri stilt spørsmål om årsaken til en slik reaksjon.

Krenkelser i generasjoner

I sin doktorgradsstudie gjennomførte Kirkengen dypdeintervjuer med 30 kvinner som var blitt seksuelt krenket som barn, mange av dem av flere overgripere. 21 av disse hadde også opplevd fysisk og seksuell vold som voksne.

- Det finnes nå solid dokumentasjon på at det å bli krenket i barndommen fører til større risiko for krenkelser senere i livet. Fenomenet er blitt kalt reviktimisering. Det betyr ”å ha vært offer før og å bli offer igjen”. Krenkede barn har en meget sterkt økt risiko for igjen å bli krenket, ydmyket, trakassert, skadet, marginalisert eller stigmatisert. Det gjelder for deres barndom og oppvekst, og det gjelder ikke minst senere når de er voksne. Det kan virke som om grenser som krenkes tidlig blir skjørere, lettere å ringakte og enklere å overtre. Det synes som om krenkede barn faktisk hverken tror de fortjener andres respekt eller vet hvordan de skal kreve denne. 

- Hva med valg av partner?

- Kvinner som har vokst opp med en far eller en nær mannlig slektning, som krenker dem i barndommen, utvikler en så lav selvrespekt og et så dårlig selvbilde at de senere ofte ”finner” eller blir ”funnet” av en partner som ikke respekterer kvinners grenser og som følgelig fortsetter å krenke dem. Denne utviklingen, fra krenkelse i barndom utført av nære slektninger, til nye krenkelseserfaringer i voksenlivet utført av en mannlig partner, kjæreste eller ektemann – ofte forbundet med mannens misbruk av rusmidler – er så godt dokumentert at den nærmest er forutsigbar.

Samme krenkelse oppleves ulikt

Enhver krenkelse oppfattes ulikt av dem som rammes. Samme type overgrep, eksempelvis oralt misbruk, resulterer ikke i at de personene som misbrukes opplever det samme. Hvordan den krenkede oppfatter farger, lyder, lukter og former avgjør hvordan vedkommende preges av opplevelsen. Krenkelsen fører til like alvorlige, men ikke like konsekvenser for den misbrukte.

- Et barn som opplever en av de mest destruktive former for overgrep, nemlig oral penetrasjon, har opplevd å blitt påtvunget en motbydelig, kvalmende og ofte bokstavelig talt kneblende og kvelende fremmedgjøring av sin munn. Oralt misbruk handler om invasjon.

Veronica og Fredrik

Både Veronica og Fredrik opplevde som barn å bli misbrukt oralt. Overgrepene fikk ulike følger for dem og de kom til utrykk under ulike omstendigheter.
Hos Veronica handlet det om at hun helt uten forvarsel fornemmet at hennes hode satt fast mellom to hender mot en annens kropp. Da Veronica gikk til behandling hos fysioterapeut og fysioterapeuten tok grep om hennes hode, resulterte det i at Veronicas minner om overgrepet ble utløst. Hun fikk akutte hørselshallusinasjoner og ble omgående innlagt på psykiatrisk institusjon. Veronica selv skjønte at stemmene ikke var bevis for galskap, men for gjentatte orale overgrep. Hun gjenkjente stemmen og visste hvem som hadde snakket slik. Hun var vettskremt, men hun turde ikke fortelle om sine opplevelser til behandlerne. Disse spurte henne aldri.

Fredrik opplevde en intens smerte i tinningene forut for akutte anfall med kramper og bevissthetsforstyrrelser. Han beskriver det selv som ”en eksplosjon i mine tinninger, så kollapset jeg” og ”at hodet mitt på en måte føles klemt”. Det Fredrik beskriver er sanselige minner fra oralt overgrep som han selv ikke erindret. Det viste seg også at Fredrik hadde et betydelig fall i skoleprestasjoner i det året da overgrepene startet. Slike fall i skoleprestasjoner, eller brudd i skolegang, som følge av tidlig overgrepserfaring, har vært sett både hos kvinner og menn i en rekke studier.

”Galskap” – en normal reaksjon

Studier viser at ikke så få mennesker som har psykoser, hallusinasjoner eller vrangforestillinger, har vært utsatt for krenkelser i barndom og oppvekst.

- Det foreligger betydelig dokumentasjon på sterke sammenhenger mellom tidlig overgrepserfaring og senere tegn på være- og levemåter som oppfattes som psykisk sykdom, blant disse ulike former for selvskading og ulike grader av selvdestruktivitet helt til selvmord. At noen mennesker går inn i en psykotisk tilstand, kan for utenforstående oppleves som irrasjonelt og som tegn på galskap, men inntar en perspektivet til den som handler eller ter seg slik, kan en se noe annet, nemlig at reaksjonen er et resultat av vedkommendes levde liv og erfaring. Med andre ord: det er ikke personen som er gal. Galskapen er det som vedkommende prøver å leve med, eller tilpasse seg, fordi han eller hun ikke kan eller vil fortelle hva som skjer, sier Kirkengen.

Smerte som symptom

Smerte er det hyppigste rapporterte helseproblem knyttet til kvinners underlivsorganer. Det foreligger dokumentasjon på at 40 til 50 prosent av kvinnene som behandles for underlivssmerter, har opplevd overgrep. Svært mange av disse utvikler også magesmerter eller andre typer smertetilstander.

- Det finnes mange kvinner med smerter i mageregionen som henvises til undersøkelser hos spesialister og ved sykehusavdelinger uten at det foreligger medisinske funn på kvinnens tilstand. Mange av disse er kvinner med krenkelseserfaring. De gjennomgår et utall undersøkelser og kan også bli utsatt for kirurgiske inngrep uten tilsiktet effekt.

”Somatiserende” kvinner

I tilfeller hvor legene ikke finner en medisinsk forklaring på kvinnens smertetilstand kategoriseres kvinnen ofte som ”somatiserende”.

- Kvinner som blir kalt ”somatiserende”, uten at behandlerne har undersøkt bakgrunnen for det, har en påvist høyere risiko for å utvikle såkalte kroniske smertetilstander i hele kroppen. Disse tilstandene kalles muskel- og skjelettsmerter eller fibromyalgi. I en kanadisk undersøkelse blant kvinner med overgrepserfaring i barndommen hadde mer enn 2 av 3 av kvinnene smerter i kroppen som var diagnostisert som fibromyalgi. Det er viktig at vi husker på at kropp ikke bare er anatomi, men også kroppsliggjort erfaring og historie. Kvinnen som presenterer ulike smertetilstander kan ha en fortid hvor hun har opplevd krenkelse. Noen ganger sitter smerten i den regionen av kroppen hvor vedkommende har opplevd overgrep, eksempelvis i underlivet, andre ganger ”sprer” smerten seg til andre deler av kroppen.

Å tale og tie

- Hjelper det å snakke om krenkelsen?

- Immunforsvaret vårt påvirkes av erfaringer i livet, også fra krenkelser og overgrep. Det er destruktivt for et krenket menneske å gå alene med sine vonde erfaringer. Vi kan lite om hva som er den rette behandlingen for den krenkede, men vi kan støtte oss til forskning som viser at mennesker i en presset situasjon har stort utbytte av å skrive dagbok eller meddele seg på annen måte for å få formidlet sine ubehagelige opplevelser. Det viste seg i studier blant unge mennesker at det å skrive om ulike hendelser førte til at de målbare stresshormonene sank tydelig sammenliknet med nivåene hos de unge som verken skrev eller meddelte seg til noen.  En studie viste også at forsøkspersoner som ble satt i en situasjon der de ikke hadde kontroll, hadde målbart nedsatt aktivitet av de såkalte ”killercellene”. Disse cellene er del av vårt immunsystem, og de oppdager og dreper ondartete celler. Vi vet også at opplevelser av konstant fare eller trussel påvirker hormoner og celler som er viktige for å beskytte oss mot infeksjoner.

Skam og kollektiv feighet

Kirkengen mener at alle, ikke bare fagpersoner, har et ansvar for å hindre at krenkelser skjer og fortsetter å skje.

- Vi må alle bidra til å gjøre grensekrenkelser absolutt uakseptable. Vold må ikke tolereres i noen form. Åpenhet er et nøkkelord i den sammenheng. Alle som vet om, eller har vært vitne til, overgrep må fortelle hva de vet. Selvsagt bør det diskuteres på hvilke måter det best skjer for å ivareta den krenkede, og til hvem overgrep skal meldes.  Fremdeles er kollektiv feighet, bortvendte blikk og taushet sterke krefter som gjør at slike overgrep kan fortsette. Men enhver som er vitne til at et menneske blir krenket bør føle seg forpliktet å gjøre noe med det.

- Hvorfor er det så vanskelig å melde fra?

- Feigheten for å melde fra om vold i den private sfære knytter seg til tanker som: ”Dette har jeg ingenting med”, ”det ordner seg nok”, ”det er vel denne ene ganger” og så videre. Det merkelige er at når vold skjer i det offentlige rom da ville de fleste umiddelbart stille som vitne for å bidra til at en voldsutøver blir stilt til ansvar for sine gjerninger. Vold i den private sfære derimot velger mange å snu seg vekk fra. Det kan synes som om vi har noen mentale sperrer når volden skjer bak lukkede dører.

- Hva kan vi gjøre når vi blir vitne til en krenkelse?

- Enhver som vet om et barn som blir krenket må gjøre noe med det. Vi vet at et barn som vet ”at noen vet”, at noen ser at hun eller han har det vanskelig og gir uttrykk for støtte og sympati, kan klare seg til tross for store påkjenninger. Vold mot barn er uakseptabelt, vi vet alle at dette er ting som ikke burde forekomme. Vi har derfor et ansvar om å melde fra til en instans med makt til å hjelpe barnet videre i livet. På denne måten kan vi også forhindre at volden fortsetter i generasjoner. 

- Hva kan en behandler gjøre?

- Behandlere må tro og ikke prinsipielt betvile når en krenket velger å fortelle sin historie om overgrep. En behandler, eksempelvis en lege, må gå inn i samtale med sine pasienter om hva deres helseproblemer kan være uttrykk for, og hvilke erfaringer og opplevelser problemene kan være knyttet til. På denne måten kan vedkommende få en dypere innsikt i erfaringenes betydning for hvorfor vi blir som vi blir og hvorfor vi i noen tilfeller utvikler kroppslig sykdom på grunn av krenkelse, misbruk, mishandling eller ydmykelse.

- Hva kan den krenkede selv gjøre med sin historie?

- Den krenkede selv må fortelle sin historie og opplyse om overgrepene han eller hun er blitt utsatt for. Så lenge vedkommende holder på hemmeligheten er det vanskelig å få gitt vedkommende hjelp og støtte til videre behandling. Svært mange med overgrepserfaring har prøvd å hinte om sine opplevelser men blir ikke forstått, trodd eller blir møtt med ”det er nå ikke så farlig”.

Kirkengen forteller at selv i spørreundersøkelser hvor den krenkede kan være anonym, er det vanskelig å fortelle om overgrep.

- Å ha opplevd seksuelle overgrep er forbundet med høy grad av skam. Det spesielle i denne sammenheng er at skammen faller på den som er krenket. Den krenkede må derfor ha hjelp til å plassere skylden der den hører hjemme, nemlig hos krenkeren, den som har utført overgrepet.

- Hvem kan en fortelle til?

- Om vedkommende har opplevd seksuelle overgrep kan han eller hun oppsøke hjelpeinstanser hvor de har kjennskap til problematikken. Det kan selvsagt være politi, men krisesenter eller incestsenter er også steder hvor en kan få hjelp til å sortere tanker og erfaringer. Mennesker som har opplevd andre typer krenkelser kan også få hjelp hos ulike hjelpeinstanser som lege, psykolog eller krisesenter.

”Arjas” historie

- Arja ble seksuelt misbrukt av sin eldre bror fra hun var fem til hun fylte 11 år. Hun var omgitt av skolerte mennesker, men selv ikke hennes foreldre oppdaget overgrepene. Foreldrene valgt å se Arja som et ”sårbart og følsomt barn”. Fordi Arja selv valgte å se seg selv som et ”elsket” barn, oppvokst i trygge omgivelser, valgte hun å ikke ”huske” overgrepene. I voksen alder følte Arja seg alltid uttrygg og truet av noe. Hun følte seg alltid ”syk” - noe som førte til stadig kontakt med helsevesenet.

Arja var en person som klassifiserer for ulike typer psykiatriske diagnoser, men slik jeg ser det er hun en kvinne som har måttet ”glemme” fem år med voldtektserfaring for å kunne opprettholde et selvbilde om å ha vært et elsket barn i en trygg og omsorgsfull familie. Jeg kunne ønske at alle leger og andre helsearbeidere kunne ta pulsen på skammen og fortielsen hos sine plagede pasienter. Kanskje det kunne få dem til å oppdage alarmknappene som gjør at skadede mennesker løper og rømmer, avslutter lege Anna Luise Kirkengen.

(Personene som omtales i intervjuet er anonymisert) 


Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 2008

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook