Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Når kvinner rammes av hjerneslag

Forsker Kari Kvigne intervjuet av Gudrun Vinsrygg

Slagrammede kvinners erfaringer kan beskrives som et strev på flere områder. De strever med å få kroppen sin til å fungere, med å tilpasse seg en endret situasjon, og fremfor alt med å mestre praktiske situasjoner og fortsette å ivareta sin kvinnerolle. Og nettopp i kvinnerollen ligger et fantastisk treningspotensiale; kvinnelivets mange funksjoner gir anledning til å trene både på finmotorikk, grovmotorikk, ting som krever hukommelse, samhandling, og en rekke andre ferdigheter.

Hva står på spill – og hvordan mestrer kvinner som har hatt hjerneslag en endret livssituasjon?

Det var utgangspunktet for Kari Kvignes doktorgradsarbeid i sykepleievitenskap ved Det Medisinske Fakultet, Universitet i Oslo i desember i 2004. Hun intervjuet 25 kvinner mellom 37 og 78 år tre ganger i løpet av 1 – 1 ½ år - fra de hadde hatt sitt første hjerneslag. Slagene varierte fra lette (der kvinne kom seg til bortimot samme funksjonsnivå i løpet av et halvår) til store (halvsidig lammelse der kvinnene ble rullestolbrukere både ute og inne). Likevel var dette ikke den tyngst rammede slaggruppen, et av kriteriene for å delta i studien var nemlig at kvinnene i det hele tatt kunne være med på tre to-timers intervju.

- Det var stor bredde i de fysiske, psykiske og sosiale endringer kvinnene erfarte som følge av slaget, forteller Kari Kvigne. - Et par sa i det siste intervjuet at de følte seg like bra som før de fikk slaget, en sa at hun hadde kommet tilbake og gjorde alt hun gjorde før hun ble syk, men at hun likevel ikke var den samme – det hadde skjedd en endring. To havnet på sykehjem. De øvrige slet både med kognitiv svikt (konsentrasjonsvansker) og lammelser.

Livsmot og vilje til strev

- Det som kjennetegnet disse kvinnene etter slaget, var et strev på flere områder, sier Kari Kvigne. – De strevde med å trene for å komme tilbake til sitt funksjonsnivå, med å klare å mestre de rollene de hadde, og for å bevare et livsmot og et positivt syn på livet. Identiteten deres som kvinne stod på spill, og det som lå i bunnen var strevet for å mestre de tradisjonelle kvinnerollene. Noen snakket litt om at folk stirret på dem, men det var kvinnerollen og arbeidet med å ivareta den som var tydeligst fremme. Det jeg fort merket meg, og som var veldig iøynefallende, var kvinnenes livsmot og pågangsmot. Selv om de opplevde stress og tristhet, var det ikke vanskene – men livsmotet og optimismen de snakket mest om. Jeg tror kvinner har et stort register å spille på og kan være veldig fleksible når det gjelder å tilpasse seg, og det å finne nye strategier for å mestre livet sitt. Også de som bodde alene og hadde fått store handikapp satset på å klare seg og gjenskape et godt liv.

Tilbake til kvinnerollen

Først og fremst ville de tilbake til den kvinnerollen de hadde hatt før slaget - som mor, bestemor, ektefelle, venninne osv. Dette strevet de for å gjenoppta på samme måte, eller finne nye måter å mestre det på. I det andre intervjuet beskrev en av kvinnene hvordan hun anstrengte seg for å vaske gulvet, hun krabbet på alle fire for å klare det. I det tredje intervjuet hadde hun fått tilbake funksjonen og kunne vaske gulvet på normal måte. De som hadde voksne barn, var veldig opptatt av å finne nye måter å være noe for barna sine på. De laget også nye strategier for hvordan de kan omgås barnebarna og samtidig fungere som bestemor. En fortalte at hun hadde store mål for bestemorrollen, men at hun ikke lenger klarte å ha flere av barnebarna rundt seg samtidig. For å kunne ta seg av dem, måtte hun ha bare ett barn om gangen. Hun fortalte også at når hun lekte med barnebarna, ble hennes funksjonshemming en del av leken. En annen hadde et førskole-barnebarn hun så gjerne ville lese for, noe hun hadde store problemer med. Nå ble det i stedet barnet som fikk lære bestemor å lese.

Den forandrede og forandrende kroppen

Forut for slaget fortalte kvinnene om ulike symptomer – med ett fellestrekk: de hadde opplevd en forandring av kroppen. ”Noe var forandret, jeg var ikke som jeg pleide”, var en vanlig uttalelse. En hadde søkt lege, uten at symptomene hennes var blitt tatt på alvor og nærmere undersøkt.

- Hvordan opplevde de kroppen sin etter slaget?

- Kroppen hadde forandret seg, og en del av kvinnenes strev var å bli fortrolig med sin endrede kropp og fungere på en helt annen måte enn før slaget. Da hadde de kunnet bruke kroppen spontant og ureflektert, nå ble de hele tiden tvunget til å tenke på, og ta hensyn til den forandrede og forandrende kroppen. Etter slaget var kroppen stadig forandrende, trening førte kanskje til fremgang, men også til overbelastning. Kroppen var uforutsigbar og kunne plutselig endre seg; de kunne falle når de var ute på en liten treningstur, eller de kunne plutselig stanse midt i en setning og ikke få frem et ord. Denne uforutsigbarheten gjorde kroppen veldig krevende. Mange av kvinnene hadde vært vant til hardt arbeid uten tanke på kroppen, nå krevdes plutselig trening, planlegging og lang tid når noe skulle gjøres, og kroppen hadde behov for hjelpemidler og hjelpere. Kvinnene ble også mye fortere slitne og orket ikke så mye som tidligere. Flere fortalte at de hadde vært ”et arbeidsjern”, ikke noe hadde vært for mye for dem, men nå ble de fort trette og følte seg tomme. Noen dager ville de helst bare ligge på sofaen, andre dager klarte de litt mer – og denne energimangelen var noe de måtte innstille seg på, og som de rundt dem også måte ta hensyn til.

Å motta og å gi hjelp

Kvinnene var hele tiden i klemme mellom å selv ha behov for hjelp - og det å være noe for andre. Selv om de innså at de hadde behov for hjelp, falt det mange vanskelig å be om det. Alltid hadde de resten av familiens ve og vel i tankene og følte omsorg for dem.

Å venne seg til den endrede kroppen var en prosess, for eksempel det å bli fortrolig med å bruke rullestol eller venne seg til å ha hjemmehjelp. Målet ble å innarbeide hjelpemidlene og hjelperne i hverdagen slik at den kunne gli smidig.

Særlig var hjemmehjelperne en utfordring for deres kvinnerolle. En av kvinnene beskriver sin takknemmelighet over å få denne hjelpen – samtidig som hun hele tiden må forhandle og reforhandle om hvordan hjemmehjelperen skal utføre arbeidet slik at husarbeidet og huset i samsvar med kvinnens vaner og verdigrunnlag.

Noen var kommet så langt i prosessen at de hadde akseptert sin endrede kropp og fått hverdagen til å fungere. De var blitt vant til, og hadde godtatt, at de måtte planlegge og tenke systematisk gjennom hver minste lille praktiske ting de gjorde, det var blitt en naturlig del av hverdagen deres.

Råd til pårørende

- Ikke undervurder den som er slagrammet, sier Kari Kvigne og forteller om det første møtet med en av de slagrammede kvinnene. - Jeg oppfattet det slik at hun ikke forstod særlig mye, og at hun ikke hadde innsikt i sin situasjon. Derfor gruet jeg litt for det andre intervjuet, jeg var usikker på om jeg skulle ta kontakt igjen og lurte på om det hadde noe for seg. Men da jeg snakket med henne et halvår seinere, kjente hun meg straks igjen. Hun nærmest unnskyldte at hun hadde vært så dårlig og lite kommunikabel den første gangen vi møttes, men sa at hun nå var mye bedre og fortalte hvordan hun hadde opplevd tiden mellom det første og det andre møtet.

Pårørende må finne en balanse mellom dette at den slagrammede må få gjøre de tingene hun vil og ikke hemme henne i det – og samtidig unngå å overbelaste og slite seg selv ut.

Her er symptomene på hjerneslag

- Hvordan merket kvinnene sykdommen?

- De første tegnene var veldig forskjellige, men flere av kvinnene sa de hadde merket en forandring i kroppen, noe de ikke hadde kjent tidligere. Det kunne være hodepine, varmefølelse i hodet, uvelhetsfølelse, at de kjente seg slitne, eller en opplevelse av at ”jeg er ikke som jeg pleier å være”. Andre kjente symptomer på hjerneslag som kan opptre i begynnelsen sykdomsforløpet kan være prikking, klossethet, stivhet i muskulaturen, lett kraftnedsettelse eller lammelse i en arm eller fot, ansiktslammelse, synsforstyrrelse, uklar tale, stemmeforandring, forvirring, tretthet, kvalme og brekninger. De fleste hjerneslag skyldes en blodpropp i en av hjernens blodårer, i noen tifeller er årsaken at det har gått hull på en blodåre. Øyeblikkelig behandling er viktig, i dag finnes blodproppoppløsende medisiner som kan få symptomene på hjerneslag til å gå tilbake. I noen tilfeller går symptomene over av seg selv i løpet av noen timer, og jo raskere de går over, desto bedre er sykdomsutsiktene. Selv med en varig funksjonshemming etter slaget kan mye gjenvinnes med trening under kyndig veiledning.

Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 01.07.05

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook