Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Livets rytmer

Professor Ole Didrik Lærum intervjuet av Gudrun Vinsrygg

I løpet av de siste par årene er det kommet nye og spennende kunnskaper om biologiske rytmer; dvs. hvordan vi mennesker og alle andre levende organismer har ”urverk” som svinger med døgn og årstider, og om de fine mekanismene som er med å styre tiden i oss.

Fra tidenes morgen har vi mennesker vært utsatt for jordens rytmiske bevegelse, rundt seg selv og rundt solen, og dette har medført naturlige skiftninger for alt som lever. Om dagen er det lyst og varmt, om natten mørkt og kaldt – og dette har alle levende vesener måtte tilpasse seg, hvis ikke gikk de til grunne.

- Vi påvirkes av forskjellige ytre impulser, sier Ole Didrik Lærum, medisinprofessor og forfatter av flere bøker om biologiske rytmer. – De ytre påvirkningene er bl.a. vekslinger i naturen mellom dag og natt og mellom årstidene. I kroppen har vi rytmer som bl.a. hjerteslagene, kroppstemperaturen og hormonsvingningene, og de tilpasser seg skiftningene i forholdene rundt oss.

Genene bestemmer

I løpet av de siste årene har forskere gått helt ned på celle- og gennivå og oppdaget at vi har egne gen i arvestoffet med egenskaper som et utverk. Forskere har også klart å finne metoder for å måle hvordan rytmene i cellene svinger – og de er i ferd med å identifisere stadig flere gener som bestemmer disse svingningene. Dermed er det som kalles tidsbiologi blitt en viktig del av forskningen. I cellene skjer det tusenvis av kjemiske prosesser, og de skjer ikke tilfeldig – alle er nøye samordnet som produksjonen i en stor bedrift. Det gjelder både på cellenivå, i kroppens organer og i kroppen sett under ett. Og alt er samordnet i forhold til tid, dvs. at hver celle har sine egne små urverk som måler tiden og tilpasser all ”produksjon” i cellen etter det. Med moderne metoder har forskere greidd å finne 30 – 40 ulike gener som på en eller annen måte er involvert i å passe på tiden i cellene. Listen blir stadig lengre. Imidlertid er det bare ca. 7 nøkkelgener som står for hovedreguleringen, og som hemmer og stimulerer vekselvis. Det arbeides stadig for å finne hvilke gener som er involvert og hvordan disse biologiske klokkene virker.

Hos alle planter og dyr, fra encellede organismer til mennesket, reguleres tiden i cellene på tilsvarende måte – men ikke identisk. Ut fra denne kunnskapen har man prøvd å regne tilbake i tid hvor tidlig i livets utvikling på jorda at denne tidsreguleringen i cellene oppsto – og kommet til at det er ca. 700 millioner år siden. Det viser hvor viktig tilpasningen til dag og natt, kulde og varme har vært under utviklingen av alt liv på jorda. Mennesker og planter har et ganske stort fellesskap når det gjelder tid, noe det stadig kommer mer dokumentasjon på. Så vi kan jo filosofere litt over hvorfor vi liker å omgi oss med planter i stua og i hagene våre, og hvordan det for eksempel har seg at noen har ”grønne fingre”. Er årsaken at vi føler harmoni og velvære fordi det er ett eller annet mellom mennesker og planter som svinger i takt?

Bananfluene som mistet sangen

Bananfluer er lette å studere fordi de har kort livssyklus og formerer seg raskt. Når bananfluene får brunstperiode, lager hannen en slags sang ved hjelp av raske vingebevegelser for å tiltrekke seg hunnen. Denne sangen går opp og ned en gang i minuttet – og etter hvert blomstrer kjærlighetslivet.

For flere år siden fant forskere ut at noen bananfluehanner hadde en forandring i dette rytmiske sangmønsteret. Årsaken var at det hadde skjedd noe med arvestoffet (genene) i cellene til disse dyrene. Sangen kunne bli for kort eller for lang, og de stakkars bananflueguttene som hadde arvet denne feilen både fra mor og fra far, hadde ingen sangrytme i det hele tatt. Og ikke nok med det, døgnrytmen til disse dyra var helt forstyrret, de greidde ikke å tilpasse seg dag og natt. I stedet virret de rundt hele døgnet, og siden de ikke fikk til parringssangen, ble det naturligvis ingen skikk på kjærlighetslivet deres heller.

- Når forandring i samme arvestoffet kunne lage forvirring både i sang- og døgnrytmen, tydet det på at kroppens urverk var ansvarlig for begge deler.  Det er som med et armbåndsur som viser både sekund, minutt, time, døgn og dato. Men den mest sensasjonelle oppdagelsen når det gjaldt bananfluesangen var at det fantes egne gen i arvestoffet som styrte slike rytmer i kroppen, og det syntes å være flere av dem. Og bananfluen var ikke den eneste med feil på ett eller flere tidsgen. Det ble funnet lignende former for genregulering hos gjærsopp som har bare en celle, ja, til og med hos planter og pattedyr.

Innebygde vikarklokker

- Når begynte forskere å interessere seg for dette med biorytmer?

- Kunnskapen om biologiske klokker går helt tilbake til 1700-tallet da den franske astronomen Jean Jacques d’Ortous di Mairan fant på å sette mimosablomster i en mørk hule med konstant lys og temperatur. Mimosa senker bladene om kvelden og strekker dem opp om morgenen – og dette fortsatte plantene med i flere uker som om de fremdeles sto ute i skiftende lys. Men så begynte bevegelsene å avta gradvis inntil de forsvant. Andre forskere oppdaget at hvis de satte mimosa i konstant mørke eller konstant lys, kom døgnsvingningene etter hvert ut av takt med jorddøgnet.

- Betyr det at blomsten hadde sine egne innebygde klokker som var avhengige av lyset?

- Ja, nettopp. Men klokkene syntes ikke å være gode for mer enn noen ukers vikartjeneste hvis dagslyset ikke var til stede.

Det livgivende lyset

Lyset er altså den viktigste tidsgiveren. Lenge trodde man at det var bare øynene som tok imot lyset, men forsøk med blinde personer tyder på at de også tar imot lysimpulser fra omgivelsene på andre måter også.

Månefasene som styrer tidevannet er en annen tidsgiver. Både insekter og dyrelivet i sjøen svinger med månefasene. Forsøk med sjødyr viser at cellen deres svinger med tidevannet som er underlagt månefasene. De synes å ha fått innprogrammert tidevannets bevegelser i urverket sitt på samme måte som mimosaen hadde for døgnrytmen. Men forskere har ikke klart å fastslå at månelyset påvirker mennesker.

- Alle mener at månen har noe den ”skulle sagt til oss” men så greier vi ikke å finne ut hva det er, sier Ole Didrik Lærum. – I det aller siste er det kommet en teori som går ut på at den tid da man brukte stearinlys og parafinlamper, måtte man spare på lyset. Da brukte man mer naturlig lys, og folk var mye mer lysfølsomme enn nå når vi har mange lamper i hvert rom. Så når månefasene tilsynelatende ikke påvirker dagens mennesker, kunne det skyldes at vi omgir oss med mer lys enn tidligere. Månelyset synes så langt å være uten betydning, det finnes ikke beviser for at det har noen virkning på oss – med unntak av det rent romantiske! Det finnes imidlertid holdepunkter for at variasjoner idet magnetiske feltet som omgir jorden kan virke inn på kroppsrytmen både hos mennesker og dyr. Kunnskapen om hva som styrer disse svingningene er bare noen få år gammel, derfor har vi ikke oversikt over hele urverket. Likevel begynner vi å få et godt bilde av hvordan cellene påvirkes av de periodiske variasjonene i lys og klima og hvordan det hele er bygget opp.

Når kroppens urverk går i stykker

- Hva skjer hvis noe går galt i cellenes urverk?

- For at vi skal være i balanse og leve normalt, er det helt avgjørende at de biologiske klokkene fungerer. Sykdommer i selve urverket, eller sykdom som forstyrrer eller ødelegger urverket, kan gi svært alvorlige utslag. For eksempel kan rytmene bli forstyrret ved alvorlig hjerneskade, pga. sykdom eller ulykker. Personer med demenssykdom kan snu opp ned på døgnet og gjøre dag til natt.

Progressiv familiær insomni er en sjelden arvelig lidelse. I voksen alder får de som har denne genetiske sykdommen, økende problem med å sove. Etter en del år kan de ikke sove i det hele tatt, og da dør de pga. utmattelse og søvnmangel. Forskere har funnet denne sykdommen hos mus også. Når søvnrytmen er kommet ut av fase ved slik sykdom, lar den seg ikke bringe tilbake til en normal 24 timers rytme.
Det finnes også en annen godartet sykdom som fører til at personer blir ekstreme B-mennesker, noe man kan være arvelig disponert for. I det aller siste har man funnet ut at dette har å gjøre med en avart av hvordan tidsgenene svinger, altså en defekt i urverket i cellene.

- Finnes det medisiner mot ”urverksforstyrrelser?

- Ikke foreløpig. Når det gjelder ekstreme B-mennesker er det viktigste å omstille (”sette i fase”) urverket ved hjelp av lysbehandling – og stramme livsvaner. Disse uheldige pasientene vil, hvis de ikke passer uhyre godt på, begynne å drifte rundt døgnet og de får et fælt strev med å sovne om kvelden og forsover seg stort sett alltid om morgenen. Å være vanlige B-mennesker regner jeg som en dyd og en verdifull egenskap.
Med større kunnskaper om livsrytmene, oppdages stadig flere tidssykdommer, de fleste av dem er heldigvis svært sjeldne.

Vil du lese mer:
Ole Didrik Lærum: Mennesket og tida, Samlaget 1999. 

Oppdatert: 2007

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook