Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Når barnet ikke snakker...

- Elektiv mutisme er en funksjonshemming der hovedsymptomet er manglende verbal kommunikasjon i visse sammenhenger, selv om de språklige forutsetningene er til stede. Et fellestrekk hos disse barna er at de er sky og tilbakeholdne. Men det er ikke stahet som gjør at de ikke snakker; de vet som oftest ikke selv hvorfor, og de ønsker ikke at det skal være slik. I over halvparten av tilfellene har de også lette utviklingsforstyrrelser. Trygghet og tillit er grunnleggende for å kunne hjelpe dem, og jo tidligere behandlingen settes inn, desto bedre er resultatet. Mange begynner å snakke med økende alder og modning, sier barnepsykiater Hanne Kristensen.

Marte (21) har diagnosen elektiv mutisme.

- Lenge før hun var ett år, begynte Marte å reservere seg mot fremmede ved å lukke seg helt igjen og verken gråte eller le så lenge de var til stede, forteller Martes mor. Språkutviklingen var normal, Marte snakket gjennomført og bevisst nynorsk til sin far som kom fra landet og bokmål til sin mor som kom fra byen. Men hun var over to år før hun kunne gå. Da hun som 3-åring begynte i barnehagen, gikk det ikke lenge før personalet tok kontakt med hjemmet fordi barnet hadde motoriske vansker og fordi hun ikke snakket. Moren spurte Marte hvorfor hun ikke snakket, og Marte svarte tydelig at nei, i barnehagen snakket hun ikke, det bare var sånn.

- De fleste barn er jo litt reservert i nye situasjoner, så vi tenkte at dette var noe som gikk over. Men Marte var også ustø og klumpete i sine bevegelser og hun tok aldri noe initiativ; hun gjorde det hun ble bedt om, men fant ikke på noe selv.

Det ble satt inn både psykologer og spesialpedagoger for å hjelpe Marte, men resultatet var magert. De forsøkte både med press og lek, og de tok i bruk moderne metoder som data for å få Marte til å skrive ned det hun ville si og deretter lese det opp. Det gikk litt lettere for henne å skrive, men ingen kom særlig langt med henne; hun snakket litt med læreren sin på spesialskolen, og fremdeles snakker hun med moren, faren, mormoren og farmoren, men ikke med andre. Hun snakker også mindre med de hun snakker med når andre er til stede. Hun nikker og rister på hodet, viser tydelig med gester hva hun vil, og i visse situasjoner kan hun strekke seg til å svare med enstavelsesord når andre snakker til henne.

Iblant har dette ført til litt leie situasjoner for Marte. Som den gangen en drosjesjåfør kjørte henne til feil barnehage, og hun ikke var i stand til å gjøre rede for seg, verken til sjåføren eller barnehagepersonalet. Marte var både redd og fortvilet, men for henne ville det vært enda verre om hun skulle begynne å snakke.

Da Marte var liten, ferierte familien ofte på Færøyane. Marte stortrivdes; der var det få som reagerte på at hun ikke snakket siden hun var norsk. Men språket lærte hun av barna hun lekte med, og en dag begynte hun å snakke færøysk til moren.

- Språkfølelsen og ordforrådet hennes er det ikke noe i veien med, men det er dette å presse ut ordene i andres nærvær som synes å være så vanskelig. Marte vil nok gjerne snakke, hun synes det er veldig dumt at hun ikke får det til, og hun bruker mye krefter på å la være, sier moren. – Det hender hun glemmer seg, men det er meget sjelden.

I dag jobber Marte i en vernet bedrift. Hun er samvittighetsfull i arbeidet sitt og trives godt. Hun bor alene, har daglig tilsyn og støttekontakt en gang i uken. Og hun har både familie og venner rundt seg. Men det at hun ikke snakker, bringer henne stadig i vanskeligheter.

- Fagfolk har hele tiden gitt oss god trøst; når Marte begynner på skolen begynner hun sikkert å snakke, sa de. - Når hun begynner på ungdomsskolen kommer hun til å snakke, de fleste gjør det, sa de. Og så var det når hun kom i tyveårene…

Men nå er Marte 21. Og hun snakker fremdeles ikke.

- Marte er en typisk representant for en liten gruppe av barn med elektiv mutisme, sier barnepsykiater Hanne Kristensen ved Nic Waals Institutt i Oslo. – Hun er tydeligvis sky og utrygg, har motoriske og sosiale problemer, og hun snakker bare med noen få personer som hun kjenner godt. Ellers kommuniserer hun med gester. Men i motsetning til Marte begynner en del barn med elektiv mutisme å snakke.

I faglitteraturen brukes begrepene elektiv og selektiv mutisme om hverandre. Mutisme kommer fra latin og betyr stum eller målløs, og elektiv og selektiv kommer også fra latin og har samme grunnbetydning – å velge ut. I begrepet elektiv mutisme ligger at barne tmer aktivt velger tausheten. Derfor foretrekker nå flere å kalle det selektiv mutisme som mer nøytralt beskriver at barnet er taust i visse situasjoner. Elektiv mutisme er altså situasjonsbestemt taushet/talevegring; dvs. at barnet bare prater med personer som står det nært og som det føler seg trygg på.

Barn med elektiv mutisme nekter vanligvis å snakke på skolen og til fremmede. Men de snakker med spesielle personer, vanligvis en eller begge foreldrene. Noen ganger snakker de med jevnaldrende, og de snakker nesten alltid med søsken. De kan fungere bra på et ikke-muntlig nivå og kan kommunisere ganske omfattende ved å bruke kroppsspråk, ved å nikke eller riste på hodet, eller noen ganger ved bruk av korte muntlige uttrykk.

Provoserende taushet

Taushet som kommunikasjonsmiddel er både tvetydig og provoserende. Det gir større muligheter for feilkommunikasjon enn språk; man kan nok misforstå hverandre med språk også, men det blir enda flere misforståelser med taushet.

- Taushet er utfordrende og provoserer både til frustrasjon og sinne fordi man blir så avvist i kommunikasjonen, sier Kristensen som tror de negative reaksjonene ikke er knyttet til barnet, men til tausheten. - Dette er et fascinerende tema som jeg blir mer og mer opptatt av, fordi man ser igjen samme mønster i forhold til hvordan omgivelsene forholder seg til barn med elektiv mutisme. Selv svært kompetente lærere med lang erfaring kan oppleve å bli "drevet ut av sitt gode skinn" i møte med det tause barnet. Det finnes også anekdoter om lærere som har slått i bordet og ropt "snakk unge" og at barnet faktisk begynte å snakke i ren redsel. "Metoden" er ikke å anbefale. De fleste barn med talevegring har sikkert vært utsatt for press, men de færreste har begynt å snakke av den grunn. Det er ikke stahet som gjør at barna ikke snakker; jeg er helt overbevist om at disse barna ikke styrer sitt symptom. De er fanget i det. Nesten alle barna med elektiv mutisme som jeg har truffet har fortalt meg, enten ved å snakke eller vise med gester, at de ikke vet hvorfor de ikke snakker og at de gjerne skulle sett at det ikke var slik.

- Er det ordene eller kommunikasjonen barna vegrer seg mot?

- Det er nok begge deler, men det er forskjellig fra barn til barn, og forskjellig hvor i utviklingsprosessen de befinner seg. I nye situasjoner vil de være tilbaketrukket, og så kommer de mer på banen etter som de føler seg tryggere. Noen kommuniserer bra med gester og kroppsspråk, og i trygge situasjoner er de veldig til stede, men snakker ikke. Andre er mer tilbakeholdne. Talevegringen har de felles, så totalt blir det et kommunikasjonsproblem.

Like vanlig som autisme

Det er gjort få undersøkelser på hyppigheten av elektiv mutisme, og ingen i Norge. Men de som finnes, tyder på at 3 – 8 barn per 10 000 har elektiv mutisme, dvs. omtrent samme hyppighet som autisme (en tilstand der barnet lever i sin egen verden uten språk og uten kontakt med omgivelsene). Men i motsetning til autisme som har vært gjenstand for en god del forskning, og som det er skrevet en rekke artikler og bøker om, har det vært lite blest om elektiv mutisme, og det finnes lite norsk litteratur om emnet. Tilstanden antas å være både underdiagnostisert og feildiagnostisert.

Sammensatt problem

Barn som rammes av elektiv mutisme er ingen enhetlig gruppe. Bak dette symptomet er det en rekke faktorer som spiller sammen. Det kan være mange årsaker som gjør at et slikt trekk debuterer, og mye kan derfor være med å hemme eller befordre en positiv utvikling.

Kristensen fattet interesse for emnet etter å ha møtt to "stumme" barn i sin praksis. Begge var blitt oppfattet som om de hadde en rent emosjonelt betinget talevegring, og i behandlingen av barna var det tidligere bare fokusert på emosjonelle faktorer. Men de to som ikke hadde snakket et ord utenom hjemme, viste seg å ha en medfødt utviklingsforstyrrelse både når det gjaldt språk og delvis også motorisk. Dette var det ikke tatt tak i fordi man hadde fokusert bare på den emosjonelle siden ved det manglende språket.

I mye av litteraturen går morsbinding og vanskelige familieforhold igjen som forklaring og årsak til elektiv mutisme. Men Kristensen tror problemet er mer sammensatt.

- Jeg tror talevegring henger mye sammen med engstelse. Og når man føler seg redd og usikker, holder man seg til personer man føler seg trygg sammen med. Derfor er en del av disse barna sterkt knyttet til sine mødre, men det kan være en av virkningene – ikke årsaken – til mutismen.

Kristensen har møtt 60 barn med elektiv mutisme som hun sammenligner med en kontrollgruppe med normaltfungerende barn. Hun er i ferd med å se på om de i tillegg til språkvegring har andre utviklingsforstyrrelser som gjør dem mer sårbare enn andre barn. Det kan være litt begrenset evne til å forstå og bruke språk, små uttalefeil på grunn av forsinket modning, og i noen tilfeller noe redusert problemløsende evne eller motoriske forstyrrelser.

- Det er et gjennomgående trekk hos barn med mutisme at de er sky og engstelige av seg. Jeg ser derfor på personlighetstrekk og temperament både hos barna og foreldrene deres for å finne ut om der er en sammenheng. Ennå har jeg ikke gjort opp materialet mitt, så det er for tidlig å si noe – men det er mulig at noen av foreldrene til disse barna også var sjenerte og tilbaketrukne som barn.

- Er elektiv mutisme arvelig?

- Spørsmålet har vært stillet. Det er gjort lite forskning på dette, men det ser ut til at der er en viss opphopning av sky personligheter i familier som har barn med elektiv mutisme.

Tillit og trygghet

- Hva kan gjøres for å hjelpe barn med elektiv mutisme?

- Der er to grøfter å falle i på tiltakssiden. Den ene er å ikke gjøre noe; hjelperne gir opp og blir passive fordi de ikke får noen tilbakemelding. Den andre er å stå på med press og tvang. Begge deler gir som regel like dårlig resultat for barnet.

- En tillitsfull relasjon med barnet er helt grunnleggende, og det får man ikke om man bruker press eller tvang. Uansett begynner ikke et barn med elektiv mutisme å snakke fra en dag til en annen. Det jeg har sett fungere i skolen, er at man legger listen veldig lavt og tar utgangspunkt i den situasjonen og det eller de menneskene som barnet kommuniserer best med, det være seg med nikk og gester – og prøver å bygge på det og gå videre til nye situasjoner og nye personer.

Når barnet er sammen med en voksen som det har lært å kjenne og bli trygg på, kan man tøye denne kommunikasjonen. Læreren kan for eksempel si: Jeg forstår ikke hva du mener, kan du nikke/riste på hodet litt kraftigere? Eller: Jeg hører ikke hva du sier, kan du hviske/snakke litt høyere? Kanskje kan man finne noe morsomt og motiverende der barnet skal hviske eller snakke med en dukke eller en annen stedfortreder i stedet for direkte til læreren – og så jobber man med dette en stund. Hvis det ikke går, venter man til dagen eller uken etter, det er barnet som bestemmer tempoet - men hele tiden forsøker man å tøye grensene.

Det er denne metoden som i litteraturen blir beskrevet som mest vellykket, selv om ulike behandlingsmetoder aldri er blitt sammenlignet for å se hva som var mest effektivt.

Noen lærer å snakke

På verdensbasis finnes det få oppfølgingsstudier for å se hvordan barn med elektiv mutisme greier seg senere i livet, og resultatene av de studiene som er gjort, er sprikende. Noen konkluderer med at elektiv mutisme er en svært vanskelig tilstand å behandle, mens andre er kommet til det resultatet at alle som blir behandlet lærer å snakke. Slutningen blir at dette vet man ikke så mye om.

Selv har Kristensen ikke gjort noen oppfølgingsundersøkelse ennå, men det kommer.

- Jeg tror ikke man skal være for pessimistisk, sannsynligheten for at mange begynner å prate med økende alder og modenhet, er til stede. Og det er viktig at behandlingen settes inn så tidlig som mulig; jo lenger symptomet består, desto vanskeligere blir det for barnet å begynne å snakke.

- Vil fremtidens barn med elektiv mutisme få bedre hjelp enn Marte har fått?

- Det høres ut som Marte fikk den hjelpen som fantes ut fra det man visste om elektiv mutisme da hun var barn. Men jeg håper at vi i fremtiden kan utvikle enda bedre metoder for å hjelpe disse barna, bygget på større forståelse og kunnskaper om elektiv mutisme.

Publisert: 2005

Intervjuer: Gudrun Vinsrygg

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook