Psykiske lidelser blant barn og unge - søk hjelp - signaler...
Disse
lidelsene er underdiagnostisert, og altfor mange får ikke
den hjelpen de har behov for, sier professor i barne-og ungdomspsykiatri
ved Haukeland sykehus, Jofrid Alice Nygaard.
-
Delvis skyldes dette at man lenge ikke ville sette diagnoser
på barn, men ofte er årsaken foresattes frykt for å innse
at barnet har mentale problemer, feiloppfatninger om psykiske
lidelser, eller uvitenhet om de behandlingsmulighetene som
finnes. - Det er normalt at barn svinger i humør, men langvarige
adferdsendringer som at barnet virker bedrøvet, tilbaketrukket,
irritabelt, urolig eller har spise- eller søvnforstyrrelser,
er signaler om at noe er galt, og at du bør søke faglig hjelp.
To
store befolkningsundersøkelser har vist at hele 15 - 20 %
av alle barn i skolepliktig alder har så store psykiske problemer
at de har behov for psykiatrisk hjelp. Andre undersøkelser,
både fra Europa og USA, tyder på at opptil 30 % av alle skolebarn
har tilpasningsproblemer på grunn av aggressiv og forstyrrende
adferd i klassen, tilbaketrekning og konsentrasjonsvansker.
Både befolkningsundersøkelser og undersøkelser fra barnepsykiatrisk
praksis viser at hyppigheten av psykiske lidelser er betydelig
høyere hos gutter enn hos jenter. Gutter reagerer oftere med
aggressivitet og asosial adferd, mens jenter får angst, blir
usikre og hemmet. Også i voksen alder tar asosial adferd ulik
retning hos kjønnene; guttene har en tendens til å utvikle
avvikende adferd, mens jentene hyppigere utvikler nevrotiske
trekk.
ADFERDSVANSKER
Mellom
en tredjedel og halvparten av alle barn som henvises for behandling,
har mildere eller alvorlige former for adferdsvansker. Mellom
6 og 18 % av gutter under 18 år har slike problemer, blant
jentene ligger prosenten mellom 2 og 9. Det henvises tre ganger
så mange gutter som jenter.
Barn
med adferdsvansker deles i tre grupper; aggressive og destruktive
barn, opposisjonelle og trassige barn, og barn med oppmerksomhetssvikt
og hyperaktivitet.
-
De fleste psykiske lidelser hos barn skyldes et komplisert
samspill mellom barnets sårbarhet og miljøfaktorer, det gjelder
både sosiale relasjoner og det fysiske miljøet barnet vokser
opp i, sier Jofrid Alice Nygaard. - En del av disse barna
har påvisbare forandringer i hjernen, men hos de fleste finner
man ingen kroppslige symptomer.
Det
har vært forsøkt mange ulike behandlingsformer. Medikamenter
har vært prøvd, men de fleste leger er forsiktige med å gi
slike. Det finnes derfor ingen standardbehandling for adferdsvansker.
Den mest effektive måten å takle problemene på, består av
familierådgivning og et nært samarbeid mellom hjem og skole
som går ut på å redusere uønsket adferd og forsterke ønsket
adferd. Barn med adferdsvansker trenger mye ytre kontroll
fordi de har så lite kontroll på seg selv.
-
Hvordan går det med dem senere i livet?
-
Hos noen forsvinner problemene, men for de fleste går det
dessverre dårlig. Mange utvikler asosiale personlighetsforstyrrelser
(det som tidligere ble kalt psykopati). De blir sosialt ustabile,
risikoen for depresjon øker, og en del blir kriminelle.
NÅR
BARN UTSETTES FOR SEKSUELLE OVERGREP
Seksuelle
overgrep kan ligge bak psykiske symptomer hos barn og voksne.
Undersøkelser fra USA har vist at 90 % av kvinnene som ble
spurt og som var innlagt i psykiatriske institusjon, hadde
vært offer for seksuelle overgripere. Seksuelle overgrep mot
barn defineres som enhver seksuell kontakt mellom et barn
(under 16 år) og en voksen. Loven skiller mellom utuktig adferd,
utuktig handling og utuktig omgang. Utuktig adferd går ut
på at man gjør noe overfor offeret og ikke med det; f.eks.
blotting og slibrig snakk. Utuktig handling går i hovedsak
ut på beføling. Utuktig omgang er den mest alvorlige formen
og handler om samleie eller samleielignende forhold. Incest
er fra gammelt av definert som blodskam; dvs. seksuell omgang
mellom foreldre og barn eller mellom søsken. I dag kalles
det også incest om andre personer i foreldrerollen, f.eks.
stefar eller bestefar, er overgriper. Overgriperen er oftest
en som står barnet nær; far, stefar, bestefar, bror eller
nabo. I vårt land regner man med at bare i 5 - 10 % av tilfellene
er overgriperen en fremmed person.
-
Hvor skadelig er seksuelle overgrep mot barn?
-
Det er de psykiske skadevirkningene som er verst, sier avdelingsoverlege
Arve Bang-Kittilsen ved Psykiatrisk avd., Haukåsen i Trondheim.
- Aller verst blir senvirkningene om en nær omsorgsperson
er overgriperen slik at det blir et brutt tillitsforhold,
om barnet er svært lite, og om overgrepene foregår over tid.
HVA
ER TEGNENE PÅ AT ET BARN HAR VÆRT UTSATT FOR OVERGREP?
Barnet
reagerer ofte med generelle tegn på vantrivsel; angst, frykt,
depresjon, opprør mot dem som ikke stopper overgriperen, seksualisert
adferd (overopptatthet av kjønnsorganer, avansert kunnskap
om seksualitet i forhold til sin alder), selvbeskadigelse,
identitetsproblemer, konsentrasjonsvansker, frykt for nærhet
og selvmordstanker. Fysiske symptomer som skader på kjønnsorganene,
merker etter fysisk vold, tannråte og svelgeproblem (ved oralsex),
kjønnssykdommer, underlivssmerter og overdreven renslighet
kan også forekomme.
HVEM
KAN JEG KONTAKTE VED MISTANKE OM SEKSUELLE OVERGREP?
Seksuelle
overgrep mot barn er straffbart. Forholdet meldes til politiet
som kan sende saken videre til statsadvokaten som så tar ut
tiltale. I slike saker betaler staten for barnets advokat.
Får
du rede på at en jente eller gutt er utsatt for seksuelle
overgrep fra f.eks. en nabo, bør du først snakke med barnets
foreldre. Er barnet stort nok, kan du og barnet sammen ta
kontakt med foreldrene. Som regel vil det være foreldrene
som melder forholdet til politiet.
Mistenker
du at barnet er utsatt for seksuelle overgrep av noen i hjemmet,
kan du kontakte barnevernet. Du kan være anonym, og ingen
kan kreve å få oppgitt navnet ditt. Er du sikker på at barnet
er utsatt for overgrep, kan du melde fra til politiet som
dermed har plikt til å etterforske saken. Er du i tvil, kan
du diskutere dine mistanker og observasjoner med legen din,
med helsesøster, mental barnehjelp (se under Mental Barnehjelp
i telefonkatalogen!) eller med andre som har faglig innsikt
i problemet.
BARN
SOM UTSETTES FOR PSYKISKE OVERGREP
Psykiske
overgrep er en kronisk holdning eller handling hos foreldre
eller omsorgsgiver som er ødeleggende for, eller forhindrer
utviklingen av et positivt selvbilde hos barnet. Det er altså
noe annet enn den avvisningen som de fleste barn iblant opplever
fordi foreldrene kan være så trette, åndsfraværende, redde
eller irriterte at de overser barnets behov. Psykiske overgrep
er så farlige fordi verken barnet eller overgriperen ofte
ikke er klar over denne typen overgrep.
Det
kan handle om uønskede barn som avvises, hånes, overses og
undertrykkes allerede fra fødselen. De får tidlig forståelsen
av at det er noe galt med dem; de er umulige, dumme, ligner
sin håpløse far osv. Iblant har barnet søsken som allierer
seg med foreldrene og forsterker syndebukkfølelsen. Det kan
også handle om trusler om å forlate barnet eller sende det
bort, noe som skaper angst og aggresjon som barnet ikke greier
å hanskes med.
Noen
barn har foreldre hvis samliv er preget av fiendtlighet og
vold, noe som fører til at barnet lever i stadig angst og
bruker sine krefter på å ta vare på seg selv og foreldrene.
Fordi det i slike familier finnes bare to roller; voldsutøveren
og den som underkaster seg, får barnet identitetsproblemer
både når det gjelder egenverd og seksuell tilhørighet. Barn
av foreldre som ikke greier å samarbeide, enten de lever sammen
eller ikke, havner i en forvirrende lojalitetskonflikt som
kanskje alltid vil komme til å prege deres nære relasjoner.
En annen gruppe er barn av foreldre med alvorlige psykiske
problemer hvor barna dras inn i et samhandlingsmønster som
preges av urimelige krav, følelsesmessig kulde og avvisning.
Enda en gruppe er barn av rusmiddelmisbrukere; barn som ikke
får sine behov ivaretatt fordi foreldrene lever i sin egen
verden. Slike uforutsigbare, ustabile og angstfylte situasjoner
gir barnet et forvrengt virkelighetsbilde som hemmer utviklingen.
-
Disse barna kan komme til å miste den tryggheten de trenger
for å få en tilfredsstillende utvikling, sier Jofrid Alice
Nygaard
-
De kan vise ulike tegn på vantrivsel; noen blir utrygge og
sky, noen blir ekstremt ukritiske, noen får spise- eller søvnforstyrrelser
eller problemer med renslighet.Vi har ingen tall på hvor mange
det gjelder. En del av disse barna blir fanget opp av hjelpeapparatet
innen barnehage/skole. Noen vil foreldrene søke hjelp for
fordi de ser det er noe i veien med barnet, ofte uten at de
ser sin egen rolle i dette. Det finnes hjelp å få. Samspillveiledning
til foreldre er mest brukt, dvs. at foreldrene får lære hva
de gjør riktig og hva de gjør galt overfor barna slik at de
kan bli bedre foreldre. I de mest ekstreme tilfellene vil
barna bli tatt hånd om av barnevernet.
SPISEFORSTYRRELSER
Spiseforstyrrelser
er mest vanlig hos tenåringsjenter, men kan også forekomme
hos gutter. De vanligste symptomene er:
-
vekttap
- avvisning av kaloririk mat
- forstyrret kroppsoppfatning med følelse av å være for tykk
og frykt for fedme
- humørsvingninger - tvangstanker og angst
- Spiseforstyrrelser er en lidelse som kan føre til alvorlig
helseskade
- i verste fall død, sier Jofrid Alice Nygaard.
-
Hvilke råd har du til foreldre som mistenker at barna har
spiseforstyrrelser?
-
Snakk med helsesøster eller skolelegen. I dag er det så mye
kunnskap om denne lidelsen at barnet vil få den hjelpen det
trenger.
TVANGSLIDELSER
-
Jeg skulle ønske tvangslidelser hadde vært like godt kjent
som spiseforstyrrelser. Da ville det blitt lettere å leve
med denne sykdommen, sier en ung pasient som i mange år vasket
hendene opp til hundre ganger daglig, mens moren kjempet en
fortvilet kamp mot barnevernet og helsevesenet for at datteren
skulle få hjelp. Hjelpeapparatet mente den 15-årige jenta
hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, mens tenåringen
slet med en tvangslidelse.
Det
skilles mellom tvangstanker og tvangshandlinger. Tvangstanker
er uønskede, tilbakevendende og ubehagelige tanker som skaper
angst. De vanligste er frykt for smitte, klissete ting og
avfall; frykt for å skade noen, frykt for å begå feil og frykt
for sosialt uakseptabel oppførsel. Tvangstanker behøver ikke
å føre til tvangshandlinger, men de kan gjøre det. Hos tenåringsjenta
førte redselen for smitte og at noe ekkelt skulle bli hengende
ved henne, til at hun ustanselig vasket hendene. Vanlige tvangshandlinger
er håndvasking, sjekking av dører og vinduer, usystematisk
samling av ting man ikke har bruk for, å gjenta ting, f.eks.
banke 14 ganger på dørkarmen til hvert klasserom før man går
inn i sitt eget osv. Når barnet bruker så lang tid på slike
handlinger at det hindres fra å leve et normalt liv, blir
det en tvangslidelse. Det er som om tankene har "hektet
seg opp". Selv om barnet vet at det gjør noe helt tullete,
er det en besettelse.
Man
regner med at 1 - 2 % av alle barn her i landet har tvangslidelser.
Fordi det er så lite kunnskap om denne sykdommen, og fordi
den som lider av den vet at noe er galt, men tror det er deres
egen feil og forsøker å skjule det, er det mange som ikke
får hjelp. Mens man tidligere var opptatt av å finne årsaken
til tvangslidelser i miljøet, helst hos foreldrene, mener
forskerne i dag at tvangslidelser skyldes en feil i måten
hjernecellene "snakker" med hverandre på. Hjernecellene
meddeler seg ved hjelp av signalstoffer. Ved visse psykiske
sykdommer som f.eks. tvangslidelser, kan det bli for mye eller
for lite av disse stoffene, cellene får feil beskjeder, og
"tankene hekter seg opp". Nå finnes det medisiner
som regulerer mengden av signalstoffer slik at tankene normaliseres.
Den mest brukte og mest effektive behandlingen har vært eksponeringsterapi.
Denne går ut på å lære personen hvordan hun/han kan nærme
seg det de frykter, og å utholde angsten til tvangshandlingene
avtar.
REDSEL
OG ANGST
Spørreundersøkelser
viser at barn i skolealderen er redde for atskillelse fra
foreldrene, for å være alene, for naturfenomener som lyn,
torden og storm, for krig og katastrofer, for skader, og for
hvordan de skal greie seg blant kameratene og på skolen. De
fleste barn kan fortelle hva de er redde for om vi gir oss
tid til å lytte. Men redselen kan også vise seg som rastløshet,
konsentrasjonsvansker, nervøsitet, mareritt, ubestemmelige
smerter og spenninger i kroppen, hodepine, kvalme og vondt
i magen, bekymring for foreldre eller søsken.
-
Hvordan hjelper vi det redde barnet?
-
Først og fremst ved å lytte, ta på alvor, vise respekt, og
være med barnet gjennom redselen. Vi kan styrke barnets selvfølelse
og gi det større trygghet. Vi kan være med å utforske det
farlige og finne måter å mestre det på. Og vi kan sørge for
at barnet har flere omsorgspersoner rundt seg som det kan
søke trygghet hos, f.eks. naboer. Angst er redsel uten reell
trussel, og angsten kan være frittflytende. Da kjenner man
seg avmektig redd uten å vite hvorfor. Eller den kan være
knyttet til en fobi (skrekk for bestemte ting). Hvis barnets
redsel blir så stor at den hemmer en normal livsutfoldelse,
bør man søke lege.
SKOLEVEGRING
Undersøkelser
antyder at 5 % av psykiske forstyrrelser hos barn er knyttet
til skolevegring, og at tilstanden er like hyppig hos jenter
som hos gutter.
Skolevegring
er en følelsesmessig forstyrrelse, og symptomene er uro og
angst. Barnet klager over magesmerter, hodepine og kvalme
når det skal gå på skolen. Symptomene forsvinner når det får
lov å bli hjemme.
Den
alminneligste årsaken er separasjonsangst (angst for å skilles
fra foreldrene), men tilstanden kan også skyldes frykt for
mobbing eller prestasjonsangst (frykt for ikke å klare skolens
krav).
Er
barnet ditt skolevegrer, bør du først snakke med barnet om
hvorfor det ikke vil gå på skolen. Du kan også kontakte skolepsykologen
(evt. PPT-tjenesten i kommunen) og barnets klasseforstander.
Behandlingen kan bestå av individuell psykoterapi, adferdsterapi,
familieterapi eller miljøterapi.
Det
er svært viktig at barnet får hjelp så tidlig som mulig, slik
at det ikke forsømmer for mye på skolen både når det gjelder
innlæring av kunnskaper og når det gjelder sosiale aktiviteter.
DEPRESJON
En
ny, svensk undersøkelse har vist at nesten hvert tiende barn
mellom 9 og 11 år er deprimert. Det er ingen grunn til å anta
at norske barn er mindre deprimerte enn svenske. Depresjon
er uvanlig blant småbarn, forekomsten øker noe i skolealderen,
for deretter å øke kraftig i puberteten.
Symptomene
på depresjon varierer med alderen. Småbarn blir ofte sutrete
og klengete, større jenter stille og innesluttet, gutter ofte
utagerende. Barnet kan bli aggressivt, irritabelt, svært stille
og passivt, gråte og skrike mye, se trist ut, ha liten selvtillit,
konsentrasjonsvansker, dårlig appetitt og søvnproblemer. Dette
er hver for seg så vanlige symptomer at de fleste barn har
ett eller flere av dem. Det er først når disse symptomene
blir så alvorlige at de hindrer barnets normale atferd over
tid, at det kan kalles depresjon.
-
Hvorfor blir barn deprimerte?
-
Det er et komplisert samspill mellom arvelighet og de utfordringer
barnet møter; omsorgssvikt, mishandling, påkjenninger o.l.,
sier Jofrid Alice Nygaard. - Deprimerte barn har ofte flere
lidelser samtidig, depresjon henger gjerne sammen med angst,
atferdsproblemer, og hos ungdom også med rusmisbruk. Man ser
også at barn med kroppslige lidelser har øket risiko for depresjon.
Som foreldre kan dere lytte til barnet. Ta tid til å snakke
sammen og forsøk å forstå det barnet prøver å si. Ofte vet
ikke barnet selv hva som er i veien. Da må dere spørre forsiktig,
snakke rundt ting, være følsom for nyanser. Kanskje svaret
dukker opp i en bisetning. Deprimerte barn har ofte lav selvfølelse.
Derfor kan det være fint å spore barnet inn på oppgaver det
kan mestre, og helst noe dere kan gjøre sammen, f.eks. ulike
former for fysisk trening. Søk lege om du mener at barnet
ditt er deprimert. Depresjon er en sykdom som skal behandles.
Jo raskere barnet kommer til behandling, jo mindre er risikoen
for tilbakefall senere.
SCHIZOFRENI
Schizofreni
er en uvanlig, men svært alvorlig sykdom som også kan ramme
barn. De første tegnene kan være følelsesmessig ustabilitet
og isolasjonstendenser.
Barnet
kan utvikle sære ideer og vaner, og være redd og forpint på
en utrøstelig måte. Ofte hører det stemmer, det kan få tvangssymptomer,
kan begynne å flakke omkring, eller det våger ikke å bevege
seg ut av hjemmet. Ingen vet hva schizofreni skyldes, men
arvelige forhold synes å spille en rolle.
Det
er viktig å søke lege som kan henvise til spesialist. Barnet
trenger langvarig psykoterapi og miljøterapi, og som regel
også medikamentell behandling. Innleggelse i psykiatrisk sykehus
kan være en hjelp; beskyttende rammer kan til en viss grad
minske barnets angst. Etter hvert som lidelsen dempes, vil
det være hensiktsmessig å gå over til dagbehandling.
Intervjuer: Gudrun Vinsrygg
Oppdatert: 2003
Relaterte intervjuer/artikler:
|
 |
|
Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:
|
|
|
|
|
|
