Kan psykologen alltid hjelpe?
Det
knytter seg mange underlige forestillinger til psykologer og til det å
gå til psykolog: Det er skamfullt, avslørende, psykologene gjør
alt til problemer. Det er bare "gale" folk som går til psykolog.
Psykologen er bare opptatt av seksuallivet ditt. Behandlingen tar aldri slutt.
Psykologen gir råd som det bare er å følge - så blir
alt bra. Psykologen ser tvers igjennom deg - så han vet hva som plager
deg uten at du behøver å si det selv. Det er bare folk som er litt
"rare" selv som blir psykolog. Psykologer stiller ikke krav, de syr
puter under armene på så vel kjeltringer som skikkelige folk, og
psykologer forsvarer alt som folk flest finner forkastelig. I denne Helsenytt-artikkelen
imøtegår Åge Teigen disse holdningene og gir svar på hva psykologen kan hjelpe med. Teigen er spesialist i klinisk psykologi.
Det er vel slik
med forholdet til psykologisk behandling som til så mangt annet en ikke
har kunnskap om - det danner seg myter og oppfatninger som har lite med virkeligheten
å gjøre. Det er innlysende at den oppfatning og forventning hver
enkelt har til hva psykologer står for og gjør, er viktig for hva
som kommer ut av møtet mellom klienten og hans/hennes behandler. Er innstillingen
den at psykologen egentlig både er litt rar og ser tvers igjennom deg
slik at det er unødvendig å si noe, er det neppe særlig mye
å hente. Like galt blir det dersom en har den tanke at psykologen forstår
alt og er full av gode råd.
Vi skal se nærmere
på slike feiloppfatninger. At det kan føles skamfullt og avslørende
å gå til psykolog har sammenheng med at det kanskje er vondt for
mange å måtte innrømme for seg selv og andre at det finnes
sider ved livet en ikke har klart å ordne opp i alene. Noen ser en slik
innrømmelse som et nederlag, en slags erkjennelse av ikke å være
sterk, trygg eller balansert nok til å mestre sitt eget liv, samliv eller
forholdet til andre mennesker. Jeg vil imidlertid hevde at det er ansvarsbevisst
og modent å ta konsekvensen av at en har problemer, våge å
vedstå seg det og søke utenforstående bistand og støtte.
Dersom en skal komme til bunns i vanskene, må en være villig til
å sette søkelyset på mange sider både ved nåtid
og fortid fordi alt står i en sammenheng. En har søkt å løse
problemene før en kommer i kontakt med behandler. Men at en ikke har
lykkes helt, skyldes muligens at det er andre forhold enn det en har satt fokus
på som er problemet. Derfor vil psykologen sette søkelyset på
så mangt, forsøke å hjelpe til at en kan se det problematiske
fra andre synsvinkler - men dette er noe annet enn å gjøre alt
til problemer. Behandling hos psykolog tar ofte lang tid. Menneskelige problemer
bygger seg opp over tid, har mange innviklete tråder fra egen barndom
og oppvekst, mange uløste konflikter og savn. Dersom en skal kunne nøste
opp tråder, endre selvoppfatning og "se" tingene på en
annen måte, våge å gjøre slikt som en i årevis
har unngått, dreier det seg om en lang og gradvis prosess. Stundom må
vi også ta lange omveier og snakke om mangt og mye før vi våger
å sette søkelyset på det vi synes er aller vanskeligst å
snakke om - det som er mest privat. Heldigvis er det i våre dager ikke
slik at seksuallivet er et absolutt tabu å ta opp. Blyghet og bluferdighet
gjør likevel at mange synes det er svært ubehagelig, noe en kvier
seg for. Vi skal ikke gå langt bakover i tid før det var sånn
at seksuallivet var omtrent umulig for folk å snakke naturlig om, det
gikk til nød an å snakke om det i generelle vendinger, men å
redegjøre for hvordan en selv hadde det, var ikke lett.
Psykologer og psykiatere sto i bresjen for å lære folk større
åpenhet omkring disse spørsmål. Dermed henger det igjen en
forestilling om at disse yrkesgruppene stort sett bare er opptatt av seksualitet.
At en også kan ta opp seksuallivet i samtale med klienter, blir dog bare
en del av det totale bildet.
Påstanden
om at bare "galne" folk går til psykolog, er primitiv, fordomsfyllt
og røper en uvettig holdning til menneskelige problemer.
At psykologer er "rare" og ser tvers gjennom folk er en seiglivet
forestilling. Det er ikke usannsynlig at vi selv er med på å opprettholde
denne oppfatningen. Det er noe smigrende ved å blir tillagt slike egenskaper.
En psykologs jobb
er å finne ut hva som ligger bak atferd, ord og problemer; være
opptatt av slikt som folk ellers er redd for å snakke om. En tør
å stille spørsmål ved vanlige oppfatninger og lete etter
det bakenforliggende. At psykologer har hatt en tendens til å virke litt
aparte er en delvis sannhet - ukonvensjonelle er kanskje mer riktig å
si. Det er vel dog her som så ofte ellers - det er de få som skiller
seg ut en merker seg. Og når det totale antall psykologer er lite, er
det lett å trekke den kortslutning at "alle" er rare.
Psykologene som
forsvarere for slikt andre finner kritikkverdig og umoralsk, ligger langs samme
linje som ovennevnte. Dersom det er slik at menneskelige problemer alltid har
en bakgrunn, en årsak, og går an å forstå ut fra kjennskap
til det enkelte mennesket, er det naturlig at den samme forståelse gjelder
såvel pene og pyntelige problemer som angst og depresjon og mer utagerende
former for symptomer. Hos noen er det slik at de virker ulykkelige og redde
når de ikke har det bra; andre blir rasende og voldsomme, stjeler, ruser
seg og er brutale. Uansett problemenes ytre form; forståelsen av bakgrunnen
for at det går galt er psykologers virkefelt, og uten at vi forstår
den er det lite eller ingenting vi kan gjøre for å hjelpe. Det
er viktig for oss å få formidlet utad at en som er redd og deprimert,
må forstås og aksepteres, støttes som det verdifulle menneske
han/hun er. Likeså om problemet ytrer seg mindre sympatisk. Det betyr
ikke at vi godtar atferden, men at vi inntar den grunnholdning at mennesket
like fullt har verd. Vi startet alle som babyer og småbarn. At vi blir
som vi blir bestemmes i hovedsak av hvordan vi blir møtt og tatt vare
på av alle vi gjennom oppveksten er prisgitt.
Når vi kommer
til spørsmålet om psykologen alltid kan hjelpe, er det viktig å
ha klart for seg at den forventning, oppfatning av og holdning til psykologen
og hans/hennes arbeidsform er avgjørende for hvorvidt vi opplever å
bli hjulpet eller ei. Det sier seg selv at dersom vi for eksempel starter med
det utgangspunkt at psykologen er en merkelig skrue som ser tvers gjennom deg,
vil utgangspunktet ikke være det aller beste. Det blir like galt om vårt
startpunkt er det motsatte, - at psykologen har et råd, bare vi følger
det blir alt bra. På den måten setter en seg selv utenfor og mister
det perspektiv som er overordnet: Psykologen kan bare hjelpe folk til å
hjelpe seg selv bedre enn en hittil har maktet. Menneskelige problemer er aldri
så enkle at kun et råd eller to opphever det problematiske. Det
hersker usikkerhet blant folk om hvilke metoder og teknikker psykologene benytter
seg av. Rent generelt kan en si dette: Det viktigste er samtalen og gjensidig
tillit. Den som kommer til psykologen, må i utgangspunktet akseptere at
en selv er ansvarlig for å legge frem problemet slik det oppleves, og
at en får mange spørsmål til utdyping og nyansering. Mange
har hatt den erfaring tidligere i livet at det er vanskelig å stole på
andre, at ting en har sagt blir vridd på og brukt mot en. Dermed er en
redd for å være åpen, har angst for å bli sett ned på
og kanskje også mistrodd. Kanskje nettopp i slike sammenhenger hadde det
vært så godt om psykologen "så" hva som plaget,
uten at en selv behøvde å si det. En må være villig
til å godta at psykologen omformulerer problemet, setter det inn i sammenhenger
en selv ikke har klart for seg. Kanskje vil omtale av andre mennesker, foreldre,
partner, barn osv. måtte bli ganske så nærgående. Skal
det vanskelige først ringes inn og settes i det riktige perspektiv, kan
en ikke forvente at dette kan gjøres uten at alt det som virker inn kommer
på bordet. Mange synes dette er svært ubehagelig, en har lyst til
å bevare for seg selv forestillingen og tanken om at for eksempel oppveksten
og foreldrene var snille og greie, - men kanskje var det ikke så likevel.
En må ta sjansen på å granske dette.
En må være
innstilt på at det stilles krav. Krav om at en endrer visse atferdsmønstre
smått om senn - at en for eksempel våger seg på å oppsøke
situasjoner en vanligvis er redd for og har unngått. Gjennom samarbeidet
med psykologen kan en legge en plan, få støtte og dernest ta mot
til seg og tøye sine egne grenser. Frigjøre slikt som er uforløst
og innestengt. Psykologen kan ikke oppheve det vanskelige. En dyktig samtalebehandler
har uttalt seg omtrent slik til en klient en gang: "Jeg lovet deg ikke
en rosenhave, ikke perfekt lykke og rettferdighet. Det eneste jeg kan love deg
er å hjelpe til slik at du kan få frihet til å kjempe for
disse kvalitetene." Det er en kjensgjerning i samtalebehandling at mange
kommer nettopp med denne drømmen om at alt skal bli helt bra, at en skal
få helt ny start. Underveis i behandlingsprosessen oppdager en at dette
er en forenkling. Selvforståelse og undring er viktige ledd i denne utviklingen.
Undring over hvordan problemene henger sammen, og en undrer seg sammen med psykologen.
Psykologisk behandling
tar tid. Det finnes ingen teknikker som medfører snarveier. Sagt på
en annen måte - psykologisk vekst har sin egen rytme, sitt naturlige forløp.
Vi kan kanskje "speede" opp prosessen noe ved hjelp av avspenningsøvelser,
hjemmelekser, konkret å endre på et lite utsnitt av vår atferd
og tenkemåte, men veksten som sådan følger lover vi ikke
kan endre. Det jeg har påpekt hittil, tar utgangspunkt i forhold klienten
må innstille seg på dersom han/hun skal ha nytte av behandlingen.
Også psykologen på sin side må tilfredsstille visse grunnleggende
krav:
Psykologen må
oppføre seg og være på en slik måte at han/hun virker
pålitelig og inngir tillit. Selve "kjemien" mellom klient og
behandler må være riktig, og det er viktig at psykologen sier fra
om han/hun føler at dette forholdet ikke stemmer. Det kan like gjerne
ligge hos psykologen som hos klienten. Psykologen må være pålitelig
i den forstand at han/hun holder sin del av avtalen om tidspunkter, taushetsplikt
og respekt for klienten; dennes behov for å føle egenverd og forsiktighet
med å gi fra seg sine private, intime og ømtålige opplysninger.
Det skal ikke være psykologens feil om en føler seg presset eller
satt til veggs. Mange klienter føler det slik fordi det er en følelse
en lett får i forhold til de fleste mennesker. I samtale med psykologen
bør en kunne kreve at denne følelsen er mindre påtrengende.
Psykologer har sine fordommer, selv om en bestreber seg på å holde
dem under kontroll. Likevel kan en ikke se bort fra at holdninger hos psykologen
kan gjøre vekstprosessen tregere enn nødvendig. For eksempel hender
det at enkelte klienter kommer med sterke og åpenbare fordommer mot alt
fra ungdom til innvandrere. Da er det fristende for behandler å ville
"sette klienten på plass." Den riktige holdningen ville utløse
følgende spørsmål: Hva i all verden kan det komme av at
klienten har bruk for slike fordommer for å opprettholde egen selvrespekt?
Det er ikke gagnlig om psykologen spiller ut sine egne fordommer mot andres
fordommer og setter folk til veggs. Psykologens oppgave er å forstå
enda bedre hvordan klienten har det med seg selv. Psykologen må ikke presse
egen løsninger over på klienten. Vi må alle ta de avgjørelser
som gjelder vårt liv. Vi har rett til å velge - også til å
velge galt. Men målet med samtalen vil alltid være det positive
- hjelp til å treffe de beste avgjørelser. Noen er opptatt av om
det finnes problemer som er uløselige, eller som er så alvorlige
at en må innlegges i psykiatrisk sykehus eller klinikk, kanskje få
medisiner for å få hjelp. I noen tilfeller er det slik. Problemene
kan ha hopet seg opp over lang tid, presset blitt for stort. Likevel - vi har
alle noe å hente om vi legger de vanskene vi har åpent, får
det hele frem i lyset og samtaler med et annet menneske om det. Bare det å
bli møtt med akseptering og respekt for det vi er, slik som vi har det,
er en verdifull erfaring i seg selv.
Tekst: Åge
Teigen, spesialist i klinisk psykologi
Publisert: 2000
Relaterte intervjuer/artikler:
|
 |
|
Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:
|
|
|
|
|
|
