Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Sorg

Hva gjør møtet med mennesker i sorg så vanskelig for de andre?

De fleste har kjent på avmakten og hjelpeløsheten når en står overfor et menneske som nylig har mistet noen. Stilt overfor et alvorlig menneskelig tap blir de fleste "fattige på ord". Fra noen sørgende får vi høre om nettverk som svikter og venner som blir borte. "Det vondeste var at folk krysset gaten for å unngå å treffe meg. Det er vel ikke vi som sørger som skal hjelpe andre til å takle situasjonen?" Ordene stammer fra en mor som mistet sin sønn. Sørgende kan oppleve at det blir en mur mellom dem og andre, at det er noe som skremmer og holder andre mennesker unna. "Jeg følte meg nesten som spedalsk." På fagspråket sier vi at den sørgende blir stigmatisert - dvs. stemplet.

Hva gjør disse møtene så vanskelige, både for den sørgende selv og for dem som er rundt? I stedet for å søke forklaring i manglende mellommenneskelig varme og engasjement, kan vi se på hva som hindrer mange i å ta sine medmenneskelige evner i bruk, og som gjør at de velger å krysse gaten for å unngå å stå ansikt til ansikt med et menneske i sorg.

Ingen enkle løsninger

Det gjør vondt å oppleve en annens smerte, og samtidig være ute av stand til å ta den bort. I møtet med en sørgende er avmakten reell. Tapet har skjedd, og vi kan ikke bringe den døde tilbake. Sorg og smerte er en nødvendig reaksjon på tapet. I kulturen vår er det et utbredt ønske å finne raske og effektive løsninger på de fleste problemer. Slike løsninger finnes ikke her, og den som vil hjelpe kan lett føle seg tomhendt. "Å bare være der" – kan kjennes lite.

Døden er så skremmende

Møtet med en sørgende er en konfrontasjon med døden. Dette kan for mange få frem skremmende tanker om muligheten for at en selv kan oppleve tap. "Jeg kjente på hvordan det ville være for meg selv å miste ungen min, - og det orker jeg ikke å tenke på."

Vi blir også minnet om vår egen dødelighet, noe de fleste av oss er flinke til å gjemme langt bak i bevisstheten. Hvis en må skjerme seg mot en vesentlig del av virkeligheten, fører det samtidig til at en blir mindre levende. "Meget liv spildes ved at gå i en stor bue udenom døden, eller med forsøg på at få fugle til at flyve baglængs," sier den danske dikteren Benny Andersen i en verselinje.

De som har klart å forholde seg til døden for sin egen del, opplever det gjerne lettere å nærme seg mennesker i sorg.

Myter og kunnskap

Manglende kunnskap om sorg kan være en hindring for den som ønsker å hjelpe. Det er en utbredt misforståelse at sorgen varer noen måneder, og i alle fall er over når "sørgeåret" er omme. Å vite at sorg tar lang tid, kan hjelpe en til større tålmodighet med den sørgende.

Det finnes mange forventninger til hvordan en sørgende skal være og oppføre seg. Den som kjenner til de mange ulike måtene sorg kan komme til uttrykk på, blir ikke så lett engstelig for at den sørgendes reaksjoner er "unormale".

Den sørgende forandrer seg

For omgivelsene oppleves det ofte vanskelig når den sørgende forandrer seg. Hun eller han viser gjerne uventede eller uforståelige reaksjoner. Mange strever med å akseptere negative følelser som sinne, bitterhet eller misunnelse. "Det ligner da ikke henne å reagere slik."

En som er i sorg er svært følsom, og de som er rundt opplever hvor lett det er å si noe sårende eller gjøre noe feil. Det er lettere å trekke seg unna.

Den sørgende kan miste interessen for saker som før engasjerte. Og det som før utgjorde et fellesskap med andre blir borte. "Før var hun så interessert i barnebarna, nå er det som hun ikke ser dem."

Roller en før har hatt i forhold til hverandre kan bli forandret. Omgivelsene har gjerne vanskelig for å oppfatte en som alltid har vært mestrende, selvstendig og omsorgsfull, som en som trenger noe fra dem. "Hun er jo så sterk. Det er ikke noe vi kan gjøre for henne."

Vi ser at det blir forstyrrelser i det sosiale nettverket. Det stiller store krav til de andre å tilpasse seg den sørgende og spørre seg: "Hva kan jeg bidra med?"

Støtten fra andre gjør det mulig å sørge

Mange undervurderer verdien av det de selv kan tilby den sørgende. I ettertid sier mange som har gjennomlevd en sorg: "Hadde det ikke vært for støtten fra vennene mine, vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart meg". Vi vet at et godt sosialt nettverk og støtte fra andre mennesker er grunnleggende for helse og trivsel generelt. Slik støtte kan gjøre det lettere å ta det tunge følelsesmessige arbeidet å gjennomleve en sorg. Omgivelsene kan bidra med å lage rom for sorgen, så den sørgende slipper å gjemme den bort.

Hva er god hjelp?

Mennesker er forskjellige, og har ulike behov og ønsker om hjelp. Det er hvordan den oppleves av mottakeren som avgjør hva som er god hjelp. Det finnes ingen standardoppskrifter for hva som er riktig å si og gjøre overfor et menneske i sorg. Den enkelte må finne sin personlige måte å uttrykke at "jeg bryr meg om hvordan du har det". Det er viktig at det man sier og gjør kjennes riktig og naturlig for en selv. Et foreldrepar som hadde mistet barnet sitt, fortalte at det varmet dem da naboene ringte på døra og gav dem et hjemmebakt brød. Slike og lignende former for omtanke og praktisk hjelp viser at noen tenker på en, at en ikke er helt alene.

Å finne frem til alt det den sørgende trenger er ikke mulig selv med den beste innlevelsesevne. Når det er vanskelig å gjette seg til uuttalte ønsker, går det an å spørre: "Hva trenger du nå, hva ville være godt for deg?" – "Vil du at jeg skal være hos deg?" Når den sørgende sier nei takk til hjelp, er det viktig å respektere det. Et nei takk trenger ikke bety at den sørgende ikke ønsker kontakt en annen gang. Det kan være uttrykk for hvordan det er i øyeblikket. Den som ønsker å hjelpe, må være forberedt på å bli avvist enkelte ganger, og at den sørgende ikke alltid har overskudd til å vise takknemlighet. Det er den sørgende selv som må styre hjelpen.

Praktisk hjelp

For mange er det lettest å gi praktisk hjelp, og slik hjelp kan være svært nødvendig for den sørgende som ikke orker så mye. Praktiske eller økonomiske problemer kan bli så store at de kan stenge for muligheten til å sørge. En enke trenger kanskje hjelp til å få oversikt over økonomien. Hun trenger vissheten om at hun kan fortsette å bo i huset for å kunne konsentrere seg om sorgen over ektemannen. Da trenger hun ikke bare "noen å snakke med", men konkret informasjon, klarhet i sin økonomiske situasjon, og gjerne hjelp til å oppsøke kontorer og fylle ut søknader.

Min og din måte å sørge på

De som selv har opplevd sorg, har ofte god evne til innlevelse med sørgende, og er gjerne opptatt av å hjelpe. Egen sorg og måten en selv mestret den på, er en ressurs for hjelperen, som likevel må være på vakt mot å bruke egen erfaring på en slik måte at en uttrykker at dette er den eneste eller den "riktige" måten å sørge på. Andre kan oppleve det på en helt annen måte, og må også søke sine egne løsninger. "For meg var det godt å komme i arbeid igjen ganske fort, hva tror du passer best for deg?"

Å tåle andres tårer

En sørgende far uttrykte: "Det jeg trenger er at de tåler mine tårer." Det innebærer at omgivelsene må orke at en har det så vondt, akseptere at det er slik det kjennes og slik det kommer til uttrykk. I kulturen vår har vi lite plass til følelsesmessige reaksjoner. Vi er vant til å "ta oss sammen", og fra vi er små har vi hørt at "dette er ikke noe å være lei seg for". Moderne varianter går ut på at vi skal "tenke positivt" og "være optimister". Men følelser blir ikke borte om en bestemmer seg for det, og oppfordringer som "du må ikke føle slik", er til liten nytte. Den sørgende trenger å få fortelle at "sånn oppleves det for meg", og det er godt å ha noen som lytter uten å argumentere mot. Omgivelsene kan være til god hjelp når de aksepterer de følelsene som er der, og den måten de kommer til uttrykk på.

Et øre som hører

For den sørgende kan det være nyttig å få lov til å fortelle om og om igjen om dødsfallet og den som er død. Mange tenker at de skal skåne den sørgende ved ikke å snakke om den døde eller nevne navn. Men det bevisstheten er full av , trenger en ikke å minnes om. En kvinne sa: "Det jeg trenger er et godt øre, noen som er villig til å lytte, også når jeg gjentar meg selv".

Det kan også være nyttig å se på bilder av den døde sammen med den sørgende, høre musikk som vedkommende var glad i, eller sammen oppsøke steder som minner om den døde. Dette kan være en støtte i det konkrete sorgarbeidet.

Når den sørgende trenger mer enn nærmiljøet kan gi

Også de som har venner som stiller opp og et godt sosialt nettverk kan oppleve behov for annen hjelp. Noen ganger opplever sørgende at de "bruker opp" sitt sosiale nettverk. "Jeg kan jo ikke vente at de skal høre på meg når jeg snakker om det samme gang etter gang. Jeg vil helst ikke belaste dem for mye." Som sørgende kan en på tross av et godt nettverk kjenne seg alene i verden: "Det er bare jeg som har det slik." Organisert hjelp og støtte til mennesker i sorg kan da være nødvendig.

Hva trenger hjelperen?

De som går inn i en støtterolle overfor sørgende over tid, som enkeltmenneske eller i organisert virksomhet, opplever ofte gleden ved å se at den sørgende kommer videre og langsomt greier å glede seg over livet igjen. Det kjennes meningsfylt å bidra til dette. Å hjelpe mennesker i sorg kan oppleves som en personlig utviklingsmulighet. Men det er også krevende og slitende å være i en slik posisjon, og hjelperen kan gå tom. Over tid kan det være vanskelig å stå i et forhold der det er lite gjensidighet, der det hele tiden er den ene parten som yter. Den som vil være til hjelp for sørgende, enten i organisert sorgarbeid eller menneske til menneske, må tenke gjennom hva en selv kan ha tid og overskudd til, og hvilke begrensninger det er nødvendig å sette. Det kan kjennes galt å tenke på egne begrensninger når en står overfor så mye smerte og så store behov. Den sørgende er imidlertid best tjent med en hjelper som holder ut. For hjelperen er det viktig å være lydhør overfor egne signaler. "Nå kjenner jeg at jeg ikke har mer å gi, jeg trenger en pause for å ta meg inn igjen." Strekker man seg ut over egne grenser blir det sjelden en god hjelp. Det kan oppstå irritasjon i forhold til den man skal hjelpe. Klarer man å kjenne hvor egne grenser går, er det lettere å skape rimelige forventninger til hva en kan yte. En kvinne som har vært leder for sorggrupper forteller om sine erfaringer: " I begynnelsen stilte jeg opp dag og natt, jeg sa til et sørgende foreldrepar at de alltid kunne ringe meg. Jeg hjalp dem med alle mulige praktiske ting. Jeg visste jo hvor vondt de hadde det, jeg som har opplevd det selv. Til slutt var jeg helt utslitt. Jeg fikk ikke gjort annet, sorg fyllte hele livet mitt. Jeg oppdaget at det ikke var nyttig for dem heller. Når jeg møter sørgende nå, sier jeg mye klarere fra om hva jeg kan gjøre og ikke gjøre. Jeg gir dem telefonnummeret mitt og sier at de kan ringe når det er nødvendig."

Mot nok til det vanskelige møtet

Risikoen for å gjøre noe "galt" er mindre når en våger å nærme seg et menneske i sorg, enn når en ikke tar sjansen og holder seg unna. Om en kjenner seg aldri så klønete og hjelpeløs, er det bedre å møte den sørgende som den en er enn å snu ryggen til. Hjelp og støtte fra andre kan gjøre det lettere å bære en stor sorg, og det øker mulighetene for å komme gjennom sorgen på en god måte. På tross av avmakten de fleste som er rundt føler, kan de være til god hjelp for den sørgende ved å være tilstede, lytte til og akseptere den sørgendes opplevelse. Når hjelperen også greier å ta vare på seg selv, kan kontakten med den sørgende bli en utviklingsmulighet for begge parter.

Oppdatert: 2007

Tekst: Psykolog Oddbjørg Skjær Ulvik

Relaterte intervjuer/artikler:

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook