Stress - og traumerelaterte lidelser hos barn og unge
Solveig
Bugge Lande intervjuet av Gudrun Vinsrygg
Tapsopplevelser
og sorg, flytting, foreldrekonflikter og skilsmisser, mobbing og overgrep –
dette er vanskelige og belastende situasjoner som mange barn utsettes for, og
som kan få konsekvenser for deres psykiske helse. I en artikkel i boka
Psykisk helse Risikofaktorer og forebyggende arbeid (Gyldendal akademisk 2000)
tar Solveig Bugge Lande for seg stress- og traumerelaterte lidelser hos barn
og unge og ser på forebyggende tiltak som kan forhindre eller redusere
skadevirkninger.
Tidligere antok
man at barn var for umodne til å sørge. I dag vet vi mer om hvordan
barn sørger, og hvordan vi kan hjelpe dem i sorgprosessen og derved bearbeide
tapet. Mors eller fars død er en av de mest alvorlige belastninger et
barn kan bli utsatt for i sin utvikling. Det å miste en av foreldrene
fører til dyp sorg og representerer en særlig alvorlig risiko for
varig mén. Også tap av besteforeldre, søsken, lekekamerater
og andre nære personer, kan utløse en sterk sorgreaksjon. Mange
studier har stadfestet at barn som har lidt alvorlige tap, kan ha betydelige
psykologiske og sosiale vansker gjennom barndommen – og også senere
i livet. Tilbakeskuende studier av voksne, har vist økt sårbarhet
for psykiatriske sykdommer, særlig depresjon, i voksen alder.
Tapsopplevelser
og sorg
- Det kan gjøres mye for å hjelpe barn til å komme gjennom
sorgen, sier Solveig Bugge Lande, privatpraktiserende psykiater i Oslo. - Ofte
må andre voksne tre støttende til fordi barnets nærmeste
selv er i sterk sorg. Barnets følelsesmessige mestring kan styrkes ved
at voksne er nærværende og opptatt av dets følelser, tanker
og spørsmål. Barnet må gis forklaringer som er reelle og
som det ut fra alder kan oppfatte. Det må få delta i de vanlige
avskjeds- og sørgeseremoniene og få se at også voksne sørger.
Det er en stor fordel for barnet at dagliglivets rutiner og kontakter i nærmiljøet
opprettholdes. Ofte kan foreldres død bli ledsaget av andre tap, for
eksempel knyttet til flytting.
Alvorlige tapsopplevelser
ved dødsfall er gjerne uunngåelige. Lange atskillelser fra tilknytningspersonene
representerer også alvorlige tapsopplevelser for barn, og slike kan svært
ofte unngås. Her dreier det seg mer om forhold som voksne i vår
kultur har lett for å overse. Jo yngre barnet er, jo vanskeligere opplever
det atskillelsen.
- Hvordan
reagerer barn ved atskillelse?
- Jo yngre barnet
er, jo vanskeligere opplever det atskillelse. Spedbarn som har utviklet spesifikk
tilknytning til mor kan ikke være borte fra henne mer enn noen timer før
det reagerer med gråt og uro. Større barn tåler mer. Småbarn
har ennå ikke utviklet begreper om tid og mangler evne til å forstå
at mor vil komme tilbake. Slik kan de oppleve seg forlatt og overgitt til angsten.
Barns sårbarhet varierer også ut fra individuelle forutsetninger.
Kvaliteten på kontakten de har med erstatningspersonene er også
svært betydningsfull og virker sterkt inn på hvor lang atskillelse
som tåles. Om barnet får være i kjente omgivelser, gjør
det situasjonen lettere.
- Hvor
lenge kan en være borte fra barna sine?
- Det er et spørsmål
som er vanskelig å svare konkret på, det er så mange forhold
som spiller inn. Forutsatt normale omstendigheter med kjente og trygge erstatningspersoner
tenker jeg at barnet en gang iblant kan tåle å være borte
fra foreldrene like mange døgn som det har leveår, sier Solveig
Bugge Lande.
Flytting
Flytting
er et vanlig, men lite problematisert fenomen i vår del av verden. Flytting
gir nye muligheter, men for et barn medfører det også tap av venner
og skolekamerater, kjente og trygge omgivelser, spesielle steder som gjemmesteder
og klatretre. Barnet mister sosial og kulturell kompetanse. Identitetsutviklingen
påvirkes – hvem er jeg i forhold til nye mennesker og nye steder?
Dette kan gi barnet forvirrings- og tapsopplevelser som har vært lite
påaktet. Flere studier viser at flytting kan ha negative helsekonsekvenser.
- Hvordan
kan vi lette flytteprosessen for barn?
- Det er viktig
at avslutning markeres slik at en får ta farvel, si takk og gjerne utveksle
konkrete minner. For barn som plutselig har måttet flytte, vil det være
naturlig at de på et senere tidspunkt får vende tilbake til mennesker
og steder de har vært knyttet til og som de ikke fikk tatt farvel med.
Barn trenger ekstra omsorg i forbindelse med flyttingen og de trenger hjelp
og støtte til nyorientering Dette kan for eksempel skje ved at skolen
aktivt legger til rette for at nye vennskap blir etablert.
Foreldrekonflikter
og samlivsbrudd
Hvert år opplever om lag ti tusen norske barn at foreldrene blir skilt. I tillegg
kommer det økende antall barn som opplever at samboende foreldre går
fra hverandre. Både i forkant – og etterkant, opplever mange barn
foreldrekonflikter. Når foreldrene går fra hverandre, skjer en endring
av barnets forhold til dem begge. Barnet mister mye av kontakten med den det
ikke bor hos. Mange opplever svekket foreldresamarbeid, redusert levestandard
og ofte flytting og endring i sosialt nettverk.
- Får
barn av skilte foreldre dårligere mental helse?
- Flere store studier
viser tydelige forskjeller i skilsmissebarnas disfavør, men forskjellene
er små. Det største utslaget er økt forekomst av atferdsforstyrrelser.
Det er vanskelig å skille mellom innvirkningen av de belastninger barna
har vært utsatt for før og etter skilsmissen. Flere studier tyder
på at barns problemer og tilpasningsvansker har sterkere sammenheng med
alvorlige og vedvarende foreldrekonflikter enn med selve skilsmissen. Graden
av foreldrekonflikt henger nøye sammen med graden av psykiske helseproblemer
hos skilsmissebarn.
- Hvordan
kan foreldre som går fra hverandre minske problemer for barna sine?
- Beskytt barnet
ved å gi uttrykk for din kjærlighet til det. La det slippe å
være vitne til krangel og konflikter. Forsøk å gjøre
hverdagen trygg og forutsigbar når det gjelder bolig og skole. Godt samarbeid
mellom foreldrene er det viktigste for å hjelpe barna. Det virker beskyttende.
Dårlig samarbeid representerer en vesentlig risikofaktor.
Barn kan trenge
noen å snakke med utenfor familien. Gruppesamlinger kan være nyttige.
Selv om skilsmissebarn kan være oftere ulykkelig enn andre, er de som
gruppe betraktet ikke vesentlig annerledes enn andre barn, poengterer Solveig
Bugge Lande.
Fareopplevelser
I vår
vestlige kultur har man lenge tiet om, eller benektet, at ulykker og katastrofer
kunne virke negativt på barn. Man mente barn var for små til å
skjønne hva som foregikk rundt dem, og at de raskt ville glemme det de
hadde opplevd. I dag vet vi at traumatiske hendelser har negativ virkning på barns modning og utvikling, og at barn
– i likhet
med voksne - kan utvikle PTSD (posttraumatisk stresslidelse) som kjennetegnes
bl.a. av konsentrasjonssvikt, angst, depresjon, isolasjon og tilbakevendende
mareritt.
- Kan barn
beskyttes mot følgene av traumatiske opplevelser, for eksempel om de
har vært involvert i en ulykke med tap av menneskeliv?
- I krisesituasjoner
trenger barnet fysisk trygghet og følelsesmessig nærhet og støtte.
Etter hendelsen må det få mulighet til å uttrykke sine følelser
av frykt, hjelpeløshet, tristhet og sinne ved for eksempel å fortelle
om opplevelsen gjennom ord, drama, musikk, tegninger osv. Følelsesmessig
gjennomarbeidelse av katastrofale hendelser kan ta mange år. Man kan derfor
ikke forvente at barnet uten videre ”kommer over” det som har hendt.
Et langsiktig perspektiv er helt nødvendig, og hjelp til forsoning og
etablering av nytt håp formidles best gjennom voksnes vedvarende støtte
og kontakt.
Mobbing
Begrepet
mobbing brukes når en eller flere personer gjentatte ganger over en viss
tid sier eller gjør vonde og ubehagelige ting mot noen som har vanskelig
for å forsvare seg. Store, norske skolebarnsundersøkelser har vist
at 9% blir mobbet og 7% sier at de har mobbet. Over halvparten av mobbingen
skjer i skolens frikvarter, ellers mobbes det i skoletimer, på skoleveien
og i barnets miljø for øvrig.
Mobbing i barne-
og ungdomsskolen er et stort samfunnsproblem. Både ofrene og mobberne
har øket risiko for å utvikle problemer senere. For ofrene vil
mobbing kunne gi betydelige psykologiske langtidseffekter i form av lav selvfølelse,
utrygghet, angst og depresjon . Gutter som mobber har større risiko for
å fortsette med regelbrytende og antisosial atferd i voksen alder.
- Hvilke
barn er i faresonen for mobbing?
- Oftest er det
barn som selv ikke aktivt provoserer andre. Mange er stille og forsiktige og
liker ikke å slåss. Noen foretrekker å omgås voksne
framfor barn. De personlighetstrekk som følger av mobbing, for eksempel
økt sårbarhet og liten selvtillit er også personlighetstrekk
som påkaller mobbing. Mobbeofferet kan derfor lett komme inn i en vond
sirkel. Enkelte mobbeoffer opptrer selv provoserende og kan også selv
mobbe andre.
- Hvem
er mobberne?
- Tidligere antok
man at det var barn som var usikre og engstelige under en tøff overflate.
I dag vet vi at de kjennetegnes av uvanlig lite angst og usikkerhet, og at de
har liten evne til medfølelse. Voksne - også barnas foresatte -
kan mobbe.
- Hvordan
kan mobbing forebygges?
- Mobberne har
ofte vist et aggressivt reaksjonsmønster lenge før de begynte
i skolen. Dette kan være uttrykk for alvorlige samspills- og atferdsproblemer
i hjemmet, noen ganger med sterke innslag av et medfødt vanskelig temperament
hos barnet. Familieterapi og barnevernstiltak kan være aktuelt. Barnehage
og skole er nøkkelarenaer i arbeidet mot mobbing. Her kan voksne med
enkle tiltak bidra til at aggressiv atferd stoppes og at barnas evne til fredelig
sameksistens styrkes. Det er utviklet gode tiltaksprogram som har vist seg å
føre til effektiv reduksjon av mobbing.
Seksuelle
overgrep
Seksuelle
overgrep har i løpet av de siste tyve årene fått økende
oppmerksomhet, og vi får stadig ny kunnskap både om omfanget og
følgene. Loven skiller mellom utuktig omgang (samleie, oralsex), utuktig
handling (beføling, blotting, onanering). Det er egne bestemmelser om
incest (overgrep mot egne barn) og misbruk av stilling (utnyttelse av tillits-
og avhengighetsforhold knyttet til yrke eller verv, for eksempel lege, lærer,
ungdomsledere). Studier viser at 15 – 20 % av kvinner og 5 – 15
% av menn har vært utsatt for overgrep som barn. Det er flest menn som
er overgripere, og personer som selv har vært utsatt for overgrep, har
øket risiko for å bli overgripere.
- Hvordan
kan man vite om et barn er utsatt for overgrep?
- Barn vil kunne
uttrykke sin opplevelse på forskjellige måter: Det kan fortelle
om det på en direkte måte i ord eller mer indirekte ved endret atferd
eller kroppslige plager. Små barn blir gjerne klengete, større
barn kan få konsentrasjonsvansker, de trekker seg tilbake, blir fortvilet
og engstelige, får spisevansker eller søvnforstyrrelser med mareritt.
Viser barnet slike symptomer, bør du søke hjelp hos helsesøster,
lege eller annen fagperson for å finne ut hva som er årsaken.
- Hvordan
kan jeg hindre at barnet mitt blir utsatt for seksuelle overgrep?
- Det finnes bøker
og programmer for førskole- og skolebarn som lærer barna at de
eier sin egen kropp og har private områder som de kan nekte voksne å
se eller berøre. Barna lærer også at de ikke skal holde på
hemmeligheter om berøring, og de oppmuntres til å stole på
sin egen intuisjon. Sannsynligheten for at en overgriper forgriper seg igjen,
er svært stor. Det iverksettes derfor i økende grad tiltak for
å holde overgripere borte fra barn. Dette skjer blant annet ved krav om
vandelsattest fra politiet for søkere til bestemte stillinger som medfører
nær kontakt med barn.
Oppdatert: Juni
2003
Relaterte intervjuer/artikler:
|
 |
|
Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:
|
|
|
|
|
|
