Suksess- og prestasjonsangst
I svært mange
sammenhenger blir vi mennesker stilt overfor kravet om å yte og prestere noe
spesielt. Hvem kan ikke huske hvordan vi gruet oss til eksamen? Hvordan ville
våre prestasjoner bli vurdert av klassekameratene og lærerne? Hvordan ville
jeg selv ta imot resultatet? For ganske mange kan det til og med være like vanskelig
å lykkes som å feile. De fleste vil lett kunne forstå den enkeltes skuffelse
over ikke å nå de mål en har satt seg. Det som kan være vanskeligere å forstå,
er at det å lykkes kan gi negative følelsmessige konsekvenser for en hel del
personer. Hvorfor skulle det være angst- og ubehagsbelagt å lykkes? Umiddelbart
er ikke dette lett å forstå.
For å kunne få
noe mer innblikk i dette, må en analysere problemet ut fra to hovedutgangspunkt.
Det ene er selvfølelsesreguleringen i familiesystemet. Det andre utgangspunktet
er den enkeltes indre justeringer av idealer og hva de realistisk kan forvente
seg av seg selv. Eller med andre ord – hvilke prestasjoner en med sannsynlighet
kan forvente seg.
Selvfølelsesregulering
i familien
Innen familien
får vi helt spesielle roller som vi mer eller mindre bevisst må fylle. Dersom
det skjer en intern endring i familien gjennom at en person begynner å fremvise
nye atferdsmønstre av enten positiv eller negativ karakter, vil rollemønsteret
i familien komme i ubalanse. De andre personene vil gjerne prøve å gjenopprette
den gamle balansen og det gamle rollemønsteret. Dette kalles av fagfolk for
familiehomeostasen. Det er forandringen i seg selv som utløser justeringsadferden.
Ikke vurderingen av om atferden ytre sett betraktes som positiv eller negativ.
Dersom en person endrer handlingsmønster fra å være tilbakeholdende og hjelpeløs
til å bli mer selvhevdende, dyktig og selvstendig, vil dette kunne skape en
så stor ubalanse i en familie at resten av familien kan prøve å få personen
tilbake til den kjente og trygge posisjonen. Familiemedlemmer har en rekke fremgangsmåter
å anvende når det gjelder å "vingestekke" familiemedlemmer som utvikler
og forandrer seg. "Det er ofte tryggest at alle er slik de alltid har vært
før," er vanlig utsagn fra familiemedlemmer.
La meg gjennom
et eksempel vise hvordan en god skoleprestasjon kan bli problematisk å håndtere
både for familien og den som oppnår de gode resultater:
En ung mor gikk
opp til Examen Artium. Hun ba en psykolog om hjelp fordi hun var redd for å
få jernteppe på eksamensdagen. Hun visste hvor engstelig hun var og husket hvordan
hun vanligvis systematisk undergravde sin egen selvtillit når hun kjente eksamensangsten.
Ved flere anledninger hadde hun også oppnådd langt dårligere eksamensresultater
enn hun etter alles mening var god for. Denne gangen hadde hun bestemt seg for
å ta skjeen i en annen hånd og gjøre det godt til eksamen. Hun oppsøkte psykolog.
Det må nevnes at
denne kvinnen vanligvis hadde fremstått som den alltid omsorgsfulle overfor
de andre familiemedlemmene. Til vanlig anså hun som sin hovedoppgave å passe
på at de andre i familien hadde det bra. Spesielt var det viktig for henne at
ingen av de andre familiemedlemmene på noen måte behøvde føle seg underlegen
i forhold til henne. Hun hadde derfor bevisst og ubevisst tatt på seg rollen
som den "dumme" og "hjelpeløse". Dette hadde hun allerede
lært seg da hun var liten. I barndomshjemmet hadde hun fått hovedoppgaven å
ta seg av sin syke far og være hans trøst. Denne oppgaven bestod bl.a. i å passe
på at faren aldri følte seg tilsidesatt eller utenfor til tross for at han hadde
et alvorlig fysisk handikap. Denne oppgaven hadde hun skjøttet til alle familiemedlemmenes
store tilfredshet. Ingen andre enn henne selv visste hvor mye dette hadde kostet
henne i oppveksten.
Hun fikk toppkarakterer
til eksamen og ble svært glad, men samtidig også litt urolig og engstelig over
resultatet. En uventet angst kom snikende. Da hun kom hjem og fortalte om resultatet,
ble denne engstelsen etter hvert forsterket. Ektemannen ble forunderlig trist
i fjeset da han hørte om resultatet. En av døtrene sa umiddelbart: "Jeg
skal greie det like godt som deg." Moren visste at dette ikke var mulig.
Datteren hadde ikke arbeidet tilstrekkelig på forhånd og var heller dårlig forberedt
til eksamen. Moren visste at datteren ville bli svært skuffet over seg selv.
Hun begynte å angre på at hun hadde bestemt seg for å gjøre det godt til eksamen.
Når moren så virkelig opplevde datterens skuffelse over resultatet, gjennomlevde
hun en vanskelig periode. Hele den sommeren bebreidet hun seg det hun hadde
gjort og var også "forbausende deprimert". Fremdeles var hun ikke
kommet så langt i behandlingen at hun og familien kunne akseptere henne som
dyktig.
Urealistisk
høye krav til prestasjon
Andre ganger kan
prestasjonsangst og nederlag forstås som reaksjon på urealistiske forventninger
og press fra foreldrenes side. Et nederlag kan derfor i denne sammenheng delvis
forstås som et frigjøringsforsøk fra barnets side – frigjøring fra foreldrenes
urealistiske press. Eksempel:
En tenåringsgutt
hadde i lengre tid gjort det fremragende på idrettsbanen. Faren hadde alltid
følt at han selv ikke hadde gjort det til noe spesielt i livet. Barna skulle
gjøre alt det han ikke hadde fått til. Faren solte seg i sønnens bragder. Det
var som om han selv seiret gjennom sønnens gode prestasjoner. Etter hvert opplevde
sønnen sin rolle som mer og mer tyngende. Prestasjonene på idrettsbanen følte
han at han gjorde mer for farens enn for sin egne del. Denne konflikten økte
presset på ham. Etter å ha vunnet en landsdelskonkurranse, ble han i avisene
omtalt som et usedvanlig lovende emne. I tiden etter begynte nervene å spille
ham flere puss under konkurranser. Til slutt orket han ikke å holde ut tanken
på å konkurrere mer. Han sluttet med idrett. Faren tok dette svært tungt. Men
han kunne ikke helt bebreide sønnen heller, for dette var jo noe sønnen ikke
kunne noe for. Gutten hadde jo skjelvinger og angst. I en lang periode ble en
idrettskarriere byttet ut med en angst- og sykdomskarriere. Hver gang han havnet
i krevende situasjoner, banket hjertet som en damphammer i brystet på ham. Han
måtte trekke seg.
Vanligvis setter
ikke den som har angstplagene ubehaget i sammenheng med familieforhold. De nevnte
eksemplene fremstår som typiske. Sammenhengen mellom angst og familieforventninger
ble først avdekket etter grundig samarbeid mellom pasient og psykolog. Pasienten
selv opplevde bare det sterke ubehaget og angsten som gjorde det umulig å gjennomføre
oppgavene. Ganske typisk kom angsten første gang som lyn fra klar himmel.
Regulering
av selvoppfatning
Et annet forhold
som for noen kan gjøre suksess vanskelig å godta og oppleve i sin fulle bredde,
er at suksessen medfører at en må gjøre endringer og justeringer når det gjelder
egne idealer, syn på egne muligheter, utfordringer en tør ta og mulige mål en
kan sette seg. I denne sammenhengen betyr suksess at det er på sin plass å øke
ambisjonsnivået. Derved blir oppgavene en setter igang med å løse vanskeligere.
En vet også at jo større vanskelighetsgrad oppgaven har, jo større er risikoen
for å feile. Den enkelte må derfor stille seg følgende spørsmål: "Tør jeg
virkelig prøve meg på de vanskelige oppgavene?" I mange tilfeller svarer
en med å unngå å lykkes. Dermed behøver en heller ikke å prøve seg på andre
vanskelige oppgaver. Hvor mange er det ikke som har unngått å prøve seg på nye
oppgaver av redsel for å mislykkes? Slik hindrer en seg selv i å lære seg nye
ferdigheter.
Eksempel:
En ung mann holdt
et foredrag. Han opplevde at han hadde fått liten kontakt med forsamlingen og
at foredraget hadde blitt dårlig mottatt. Han våget ikke å spørre tilhørerne
om hvordan de hadde oppfatet ham og hans foredrag. På veien hjem følte han seg
svært nedfor og mislykket. Inne i hodet banket en tanke som en hammer: "Det
er dumt av deg å prøve deg på så vanskelige oppgaver. Du bør aldri gjøre det
mer." Han tenkte tilbake på hvor trygt det hadde vært da han hadde takket
nei til slike oppgaver. Da slapp han å møte slike nederlag. Han bestemte seg
for at han ikke ville påta seg en tilsvarende oppgave i fremtiden. Nå viste
det seg at han måtte holde et nytt foredrag en stund senere. I mellomtiden hadde
han begynt å gå i behandling hos psykolog. Han hadde allerede begynt å føle
ubehaget ved at han skulle stå fremfor en forsamling igjen. Nederlaget den første
gangen stod prentet i hukommelsen hans.
Gjennom systematisk
behandling ble mannen enig med seg selv i at han kunne prøve, men at han ikke
behøvde lykkes. Han skulle spørre: "Hva kan jeg lære av de feilene jeg
gjør?" Denne tanken fant han utfordrende, ny og revolusjonerende. Han kunne
gå til oppgaven med større ro fordi han på en måte hadde gitt seg selv lov til
å gjøre feil. Da han hadde holdt foredraget, turde han til og med å se seg rundt
i salen. Etterpå spurte han noen han kjente om de kunne gi ham reaksjoner på
innlegget. Til sin store forbauselse sa de følgende: "Det du hadde å si
var veldig interessant, men du ødela fremføringen ved at du sa det på en så
forsiktig måte. Vi lurte på om du helt trodde på det du fortalte oss. Du burde
ha fremsatt synspunktene dine med større selvfølgelighet. Det hadde du jo grunn
til."
Denne reaksjonen
forundret mannen. Han ble glad, men samtidig visste han at en barriere var brutt.
Han måtte gå på en ny oppgave med det første for å lære mer om det å holde foredrag.
I en tid etterpå følte han seg både anspent og engstelig.
Som vi har vist
gjennom disse eksemplene, henger prestasjonsangst nær sammen med at en stiller
store krav til seg selv og også til at omgivelsene – især familien –
stiller helt spesielle krav til en. Fagfolk kan hjelp den enkelte med å avdekke
de sammenhenger som fører til slik angst.
Tekst: Psykolog Bjørn Wormnes, Institutt for klinisk voksenpsykologi, Bergen.
Publisert: 1996
Relaterte intervjuer/artikler:
|
 |
|
Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:
|
|
|
|
|
|
