Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Tause fortellinger fra terapirommet

Dr. philos. Wencke J. Seltzer intervjuet av Jan Arild Holbek.

Seltzer er professor ved Psykologisk institutt ved Universitet i Trondheim og ved Høgskolen i Lillehammer. Hennes hovedstilling er som forsker innen barne- og ungdomspsykiatri ved sykehuset Buskerud. I 35 år har Wencke J. Seltzer befunnet seg i lukkede terapirom. Nå har hun skrevet en bok som åpner døra på gløtt inn til «Tause fortellinger fra terapirommet - familiehemmeligheter».


Alle fortellingene i boka dreier seg om barn som kommer til terapeuten med psykiske problemer som i løpet av terapien viser seg å ha sammenheng med taushet i familien.

- Ofte kommer jeg i terapirommet bort i tause temaer; noe som det er skamfullt, flaut og tabu å snakke om. Jeg blir ikke sjokkert, for alle familier har hemmeligheter og historier som det ikke snakkes om. Men i noen tilfeller skaper fortielsen eller fornektelsen store problemer, også for barna, sier professor dr. philos. Seltzer.

Hun er spesialist i klinisk psykologi, med doktorgrad om terapi med barn og familier, og med flere tiårs erfaring fra forskning, undervisning og praktisk arbeid som psykolog.

- Hvorfor har du skrevet denne boka?

- Jeg vil vise hva en terapiprosess kan være, hva slags problemer som kan komme opp, og hvordan samtale kan bidra til å løse opp fastlåste mønstre mellom mennesker.

Det mest vanlige spørsmålet Wencke J. Seltzer har fått i sitt lange liv som psykolog, er dette: «Hva er det egentlig dere gjør i terapien?»

- De fleste tror at terapeuter forteller hva mennesker skal gjøre med livet sitt, fordi terapeuter vet best. Så enkelt er det ikke. Terapi er en prosess; ikke slik at terapeuten sitter med fasiten. I dette arbeidet kan man ikke ha enkle forklaringer. Klienten eller familien er selv ekspert på sin situasjon. Terapeuten, derimot, er uvitende om den familiekulturen hun er kommet inn i, og er avhengig av å spørre for å få vite og forstå. Det er viktig at terapeuten ikke blir dommer eller refser. En vellykket terapi forutsetter at terapeuten kan lytte og observere, både det som sies og det som ikke sies, forsøke å se sammenhenger - og begynne å nøste.

Ingen oppskrift

- Hvor lang tid tar det for en terapeut å bidra til å nøste opp trådene og løse familiegåten?

- Det eksisterer ingen oppskrift. Heller ikke i terapirommet finnes to mennesker som er like, og som reagerer likt på hendelser eller forhold til andre. Heller ikke finnes to terapeuter som er like eller arbeider likt. Oppskriften begynner med å få i gang dialog. Terapeutens spørsmål bidrar også til undring innad i familien. Viktige temaer kan ha vært tatt for gitt, og ikke vært snakket om. I de nære relasjonene kan innsyn av en utenforstående være nødvendig for å få til en endring til det bedre. Jeg ønsker å vise at selv om problemene kan se uoverkommelige ut, så har mennesker stor evne til å gripe inn i sine egne liv.

- Men ikke alle føler at de får noe ut av kontakten med en terapeut?

- Nei. Noen mennesker bærer med seg opplevelser som de ikke kan eller ikke har kraft til å snakke med noen om. Heller ikke alle klient/terapeut-relasjoner er vellykkede. Mine klienter har tatt meg med inn i vanskelige perioder av sine liv. De har vist meg at håpet er dyrebart og at det skal beskyttes, at det å bli hørt av andre er av betydning for å døyve lidelse, og at vilje til å dele med andre oftest fører til godartede endringer. Men klienter har også lært meg at grusomme, brutale og krenkende onder finnes, og at mennesker noen ganger påføres lidelser som ikke kan fjernes eller løses i terapi. Likevel kan muligheten til å snakke lindre smerte.

Psykologen understreker at terapi ikke bør oppfattes som eneste løsning på et problem, men at det kan være en god hjelp i tilfeller hvor problemene oppleves som fastlåste, og hvor destruktive mønstre kjennes uløselige.

- Som oftest dreier problemene seg om et komplisert nett av forklaringer, og om et mangfold av måter å komme videre på. Først og fremst er terapi en vandring gjennom forestillinger om godt og ondt, årsak og virkning, tro og viten, tanke, følelse og handling. Dette skjer gjennom å tale, lytte og gjenskape i fellesskap med andre. Terapien krever ofte at man klarer å få frem, belyse og forstå det som tidligere ikke har vært tilgjengelig.

Vondt og vanskelig

I møte med barn og unge - og også andre i familien - er terapeutens utfordring å åpne opp mulighetene for å snakke om det som er vondt og vanskelig. Alle de seks fortellingene i boka dreier seg om barn som kommer til terapeuten med psykiske problemer - og som i løpet av terapiprosessen viser seg å ha sammenheng med fortielse omkring følelsesladede temaer.

- Tause fortellinger kan være destruktive i seg selv, fordi de hemmer dialog og mulighet til å dele høyst menneskelige temaer med andre og hverandre, fremholder Seltzer.

- Hva slags «tause historier» er det her snakk om?

- Tause fortellinger er ikke av det slag som velvillig fortelles ved middagsbordet eller i offentlige sammenhenger. En taus fortelling har et innhold som er helt eller delvis fortiet, innkapslet eller hemmelig. Felles for taushetsbelagte temaer er at de inneholder følelsesladet materiale som av ulike grunner er beheftet med skam, skyld og stigma eller andre former for fornedrelse. Det kan være sinnslidelser, arvelig sykdom, vold, mishandling, selvmord, seksuelle overgrep, kriminalitet, utroskap, abort, tvil om farskap, seksuell legning, arbeidsledighet, oppsigelse i arbeidsforhold, dårlige skoleprestasjoner, fattigdom, rasisme, kulturdiskriminering og annet.

Ulike tause fortellinger

Ofte vil en taus fortelling ha utgangspunkt i skam- eller tabubelagte temaer knyttet til personer i familie og slekt.

Dette kan være noe det ikke snakkes om, men som likevel er sentralt i familiens liv. I slike situasjoner kan det være at et barn aner at det ligger et sårt område der, uten å kjenne til det konkrete innholdet i temaet. Det viser seg ofte i terapisituasjoner at barnet likevel kan fornemme ubehaget når temaet nærmer seg, fordi det har absorbert stemningen i familien rundt det tabubelagte området. Barnet lærer fort at det er noe det ikke snakkes om verken i eller utenfor familien, har Wencke J. Seltzer erfart.

En annen variant er hemmeligheter, som innebærer at noen bevisst holder viten tilbake fra én eller flere andre, og at det tilbakeholdne kan ha alvorlige konsekvenser for andre.

Dette er tilfelle i fortellingen i psykologens bok om besteforeldrene som ville holde farskapet til sitt barnebarn hemmelig for barnet, i tilfellet hvor guttens far forsvant uten at barnet var fortalt om omstendighetene rundt forsvinningen, og i fortellingen om prestefruen som hadde mishandlet sitt barn, og som følte så sterk skyld at hun trodde datteren var dømt til å få psykiske problemer. I dette tilfellet var det viktig at de voksne fikk snakket ut seg imellom om omstendighetene som var i familien den gangen mishandlingen hadde funnet sted.

Barn lider

- Hvor høy er terskelen for å søke faglig hjelp?

- Det er fremdeles mye skam forbundet med å ta kontakt med psykolog eller helsevesen om slike ting. Ofte ser vi at de nærmeste velger å legge lokk på følelser og hendelser som kan bli for truende. Men i de fleste tilfeller er det familien som selv tar kontakt fordi de opplever at barna lider og har det vondt. Folk kan nok ane noe om problemområdet, men kan likevel føle seg hjelpeløse når det gjelder å komme seg ut av det.

Taushet er ikke gull

Wencke J. Seltzer har erfart at det dypt i den norske folkesjelen eksisterer dypt nedfelte forestillinger som for eksempel utrykkes i ordtaket om at «taushet er gull».

- Slike holdninger kan ha uheldige følger. Det er en inngrodd norsk holdning. Mange snakker ikke; vi er nokså lukket. Den norske kulturen er gjennomsyret av tause temaer.

- Det er vel viktig å sette ord på problemene?

- «Å sette ord på» er en populær klisjé som jeg er lei av. Jeg har altfor mange ganger hatt akademikerfamilier i terapi; med familiemedlemmer som snakker og snakker - uten at det hjelper dem til å komme videre. Det å snakke er ikke det samme som å løse problemer. Tvert imot, noen ganger kan snakking fungere som en kamuflasje. Bevegelse og endring i terapirommet skjer gjennom et noe mer slitsomt forhold til bl.a. følelsesladet materiale. Det er følelsene som er endringsnøkkelen for å komme videre.

Alle må ikke vite alt

- Du tar til orde for mer åpenhet og vilje til å snakke om det som er ubehagelig eller utrygt. Men er det sunt at alt skal fram i dagslys - og at alle skal vite alt om alle?

- Nei, naturligvis ikke. Ingen har verken rett eller plikt til å si alt til alle. Men ofte kan det å fortelle noe til en man står nær og har tillit til, bety mye positivt. Å kunne tie er også en del av den sosiale læringen. Enhver fortielse eller tildekkelse er ikke nødvendigvis gal. Fortellingene i boken dreier seg ikke om fortielse som et eget avgrenset tema. De dreier seg om hvordan fortiede temaer ofte dukker opp i terapiprosessen.

Psykolog Wencke J. Seltzer understreker at fortielse forekommer i mange ulike former i de fleste familier, og at det slett ikke trenger å føre til problemer eller psykiske lidelser.

- Alle får utfordringer som skal overvinnes og mestres. Denne variasjonen av livserfaringer gjør oss til hele og levedyktige mennesker. Et perfekt oppvekstmiljø hvor alt er fullkomment og alt tilrettelagt til alles beste finnes ikke, og er vel ikke noe å strebe etter heller.

Krav om vellykkethet

- Hvem er det som får problemer?

- Mange tror at de som har problemer, kommer fra lavere sosiale lag, og at de har lite utdanning bak seg. Slik er det ikke. Dette dreier seg om alminnelige lidelser i alle sosiale lag. Ingen går fri fra livets utfordringer. Det er et fryktelig press på mange mennesker i dag; ikke minst gjelder det for unge familier som preges av krav om perfeksjonisme og vellykkethet. Det viktigste er å være sammen, vise varme for hverandre, gi kjærlighet - og å gjøre så godt man kan.

- Hva skal slektninger, naboer og venner gjøre når de oppdager noe de synes virker unormalt og helsefarlig i en families liv?

- Å kjenne at det er mennesker rundt en som vil dem vel, som er til å stole på og som det går an å snakke med også om det utfordrende og vanskelige i livet, er gull verdt. I slike tilfeller vil det være naturlig at vennene kan spørre: «Er det noe vi kan gjøre for å hjelpe?» Så må man vel bare akseptere at svaret kan være negativt, men i de fleste tilfellene er mennesker glade for å ha noen å forholde seg til og snakke fortrolig med. Det kan virke svært befriende, og lindre konsekvensene av en ellers truende krise. Som ansvarlige mennesker har vi plikt til å gripe inn dersom man mener det er barn som har problemer, konkluderer psykolog Wencke J. Seltzer.

Relaterte intervjuer/artikler:

Publisert: 15.06.04

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook