Sinnetshelse.no
- lettleste intervjuer med spesialister

 


Fysisk opptrening etter hjertesykdom - en psykisk utfordring

Av Åge Teigen, spesialist i klinisk psykologi.

Svært mange hjertepasienter lever et fysisk ganske passivt liv av frykt for at fysisk anstrengelse og utfoldelse skal være farlig og gi støtet til ytterligere hjerteproblemer.

Inntil for ganske få år siden var det en almen oppfatning at man for eksempel etter et hjerteinfarkt skulle holde seg mest mulig i ro resten av livet. Ikke helt passiv, men leve temmelig makelig.

Moderne undersøkelsesmetoder, medikamenter og nye erfaringer har imidlertid endret på denne oppfatning. Nå oppfordres stadig større grupper hjertepasienter til mer fysisk utfoldelse. En anser den fysiske opptrening som viktig for å gjenvinne mest mulig førlighet, øke selve livskvaliteten og være til hjelp i forebyggingen av ny hjertesykdom.

Jeg skal i denne artikkelen forsøke å belyse noen spørsmål knyttet til problemet omkring kombinasjonen hjertesykdom og fysisk utfoldelse. Utgangspunktet tar jeg i det faktum at jeg selv har medfødt hjertefeil, har gjennomgått et hjerteinfarkt og er hjerteoperert to ganger.

Etter å ha fulgt rådene i alle år om å ta det rolig, være fritatt fra all gymnastikk på skolen, militærtjeneste osv., følte jeg særlig etter hjerteinfarktet et påtrengende behov for å endre min totale livsstil. Jeg visste det var viktig å spise riktig, leve et minst mulig hektisk og stressende liv, ikke røyke, finne en god arbeidsrytme; - men likevel, dette føltes ikke godt nok. Det var som om kropp og sinn sa meg at det var minst like viktig å bygge seg opp fysisk.

Som hjertepasient, avhengig av medikamenter, følte jeg en betydelig usikkerhet med tanke på hvordan jeg skulle trene, om jeg i det hele tatt tålte det og hvilken form for trening jeg skulle velge. Aller mest var jeg redd for å trene alene, særlig om treningen skulle gjennomføres utendørs.

Legen jeg gikk til kunne bare bekrefte det jeg allerede visste: "Du må bare trene, men selv kjenne etter hva du tåler og innrette deg etter det. Turgåing er kanskje det beste."

Sett fra psykologisk synsvinkel inneholdt legens budskap til meg to motstridende signaler: Jeg fikk beroligelse og klarsignal for trening, men også en advarsel om at "jeg måtte passe meg" og helst trene i forsiktige former.

Jeg ble i tvil om hvilke signaler fra kroppen jeg skulle legge vekt på for å begrense min aktivitet. Ville jeg tåle å bli andpusten? Hvis jeg kjente stikninger i brystet eller kjente meg uvel, var det tegn på at jeg måtte bremse? Jeg gikk mine turer – forsøkte å komme meg ut 3-4 ganger hver uke, men utviklet en angst for at selv de minste signaler om uvelhet eller smerte kunne tyde på at jeg gjorde for mye av det.

Jeg fant det vanskelig å befinne meg på steder hvor det var få andre turgjengere, kjente oftere stikninger i brystet da, ble fortere uvel.

Som psykolog visste jeg at dette måtte ha rent psykiske årsaker og ikke hadde noe med hjertet å gjøre. Likevel, selv om tanken og fornuften sa meg at det var ufarlige plager, var følelsene vanskelige å kontrollere. Og, som jeg alltid sa til meg selv, - det kan jo være fysisk også. Dermed var jeg like langt.

For meg kom det til å bety mye at jeg kom i kontakt med Forskningsstiftelsen Hjertelaget i Stavanger. Ett av tilbudene her var å få delta i treningsopplegg sammen med andre hjertepasienter.

I utgangspunktet måtte alle til en grundig legeundersøkelse med belastningstest på ergometersykkel. Dersom resultatet var tilfredsstillende, ble en klarert for trening i gruppe sammen med instruktør som var fysioterapeut.

Dette treningsopplegget strakk seg over tre måneder, 3 ganger pr. uke, og var rettet inn mot å øke smidighet, styrke og kondisjon. Men først og fremst for å hjelpe hver enkelt til å våge å utfolde seg fysisk, i sitt eget tempo, men sammen med andre i samme situasjon og ofte med samme angst for utfordringen. Muligheten for å snakke sammen om hvordan man hadde det og opplevde treningen var godt tilrettelagt.

Etter tiden med innetrening –som aller mest styrket det psykiske mot til å utfolde seg, ble noen anbefalt å fortsette med joggetrening ute, mens andre ble oppfordret til å fortsette sin trening inne.

Selv ble jeg en av joggerne.

Det var flere forhold som slo meg da jeg begynte i joggegruppa – som besto av 20 deltagere. Gruppemedlemmer var svært åpne og villige til å snakke om sitt hjerteproblem; samtidig som en kunne merke at denne åpenheten dekket over angst som hver enkelt hadde for å bli syk på ny.

Dette er en velkjent psykologisk mekanisme. Når noe blir truende og vanskelig for en, vil en av de viktigste måtene å bearbeide dette på være å la tankene kretse omkring det vonde, for på det vis å kunne innlemme det i sin forståelse av seg selv. Før det går vi alle gjennom en fase med sjokk, tomhet og tristhet, gjerne raseri, dernest en erkjennelse av at det som har hendt har hendt, før vi så forsøker å "reorganisere" hele vår selvforståelse. Stort sett alle joggerne befant seg på dette siste trinnet, og jeg har i ettertid sett at dersom folk ikke har kommet så langt i sin psykiske bearbeiding av sitt forhold til hjertesykdommen (for eksempel infarktet), vil en heller ikke mestre den fysiske opptrening.

Derfor blir en meget viktig forutsetning for fysisk opptrening etter hjertesykdom at en har kommet et godt stykke på vei i sitt psykologiske sorgarbeid etter sykdommen.

Et annet iøyenfallende trekk var at mange "hjertejoggere" hadde svært urealistiske forventninger til effekten av treningen.

Selv om vi ble fortalt av trenerne at treningen var et middel til å øke livskvaliteten, styrke hjertet og kondisjon, gjenvinne selvtillit, trodde noen at dersom de bare trente nok, var de ute av risikosonen for ny hjertesykdom for alltid.

Særlig hos dem som hadde det slik, merket man en påfallende tendens til bagatellisering og fornekting av frykt.

Psykologisk sett vet en at personer som har det slik, innerst inne sitter fast i en enorm angst og tristhet forbundet med sykdommen; en angst en ikke tør slippe frem i bevisstheten.

Det var også disse som inntok den holdningen at de "var så lei av alt sykdomspratet;" – og derved hindret de seg selv i å få grepet omkring den helt nødvendige reorganisering av selvoppfatningen – hvor tilstanden som hjertesyk dessverre er nødt til å inngå.

Det var også i denne gruppen en opplevde det største treningsfraværet. En må våge å kalle seg hjertesyk for å kunne leve med det faktum at en er det. Det er et psykisk sunnhetstegn at en kan sette ord på hvordan en har det, selv om det er aldri så smertefylt i begynnelsen.

Den annen ytterlighet så en hos personer som var svært redde for å teste sine egne grenser i treningen. De turde ikke jogge langt, fort, i motbakke, i dårlig vær osv. Her var angsten helt dominerende, og de ble meget opptatt av egen kropp og velbefinnende. Smerter - så å si ethvert sted i kroppen – ble straks satt i forbindelse med hjertet. Det i det hele tatt å trene medfører smerter for alle mennesker. Smerter fra muskler, sener, ledd – og en kjenner seg sliten. Uvel og svimmel kan en føle seg av så mange grunner; hjertet kan være aldeles "uskyldig". Joggegruppens trenere var svært dyktige til å hjelpe hver enkelt med å skille mellom slike symptomer som var knyttet til hjertet og slikt som hadde andre årsaker, for eksempel psykiske spenninger. Likevel, for dem som satt fast i dette problemet, tok det lang tid – å lære seg dette skillet.

Det viste seg også at enkelte i joggegruppen ble svært opptatt av å konkurrere med hverandre. De hadde problemer med å tåle at noen jogget fortere enn dem selv, var mer utholdende, eller kanskje tok selve situasjonen og sykdommen annerledes enn de selv gjorde.

Derved skapte de et press og stress for seg selv – dels for andre. Slik ble opptreningen –som egentlig er og skal være det sentrale – mer et prestisjejag som gjorde sitt til at treningen tok form av en test på hvor god en var fremfor en fysisk utfoldelse i mentalt avslappede former. En svært uheldig erfaring skal nevnes i denne forbindelse.

Joggegruppen hadde et par ganger besøk av to idrettsstudenter som ønsket å se på treningen og delta i denne. Begge var unge og meget veltrente. Den ene av studentene – som ble med "langdistansegjengen" i joggegruppen, la an til et tempo som lå klart i overkant av det vi "hjertesyke" kunne makte. Likevel lot en seg rive med i "konkurransen", og skrudde tempoet ytterligere opp. Resultatet ble at hele joggeturen ble svært vond for samtlige i joggegruppen. Alle "sprakk" – kjente ubehag og resignerte. Det som antagelig gjorde at en kom ut av denne opplevelsen med treningsmotet i behold, var at en var flere om "nederlaget", at en kunne skylde på at studenten var student, og at vedkommende var både ung og frisk.

Jeg har observert noe betenkelig ved at joggegruppen trener sammen med fysisk friske personer, selv om det har forekommet i svært beskjeden grad. Kort sagt – de fysisk friske vil uvegerlig konkurrere med de beste i joggegruppen og vil, bevisst eller ubevisst, helst ikke "la seg slå" av en hjertesyk person. Den hjertesyke vil på sin side også konkurrere for å bevare sitt eget positive selvbilde, og vil enten tøye sin egen anstrengelse til grensen av det forsvarlige, eller resignere og miste litt av gnisten fordi kontrasten til den "friske" blir så påfallende og ubehagelig. Psykologisk sett vil en tro at for en rehabilitert hjertepasient å trene sammen med friske og kunne utfolde seg i frihet i tråd med egne forutsetninger, krever stor grad av psykisk balanse og bør være et bevisst valg basert på visshet om at en har den nødvendige psykiske styrke.

I joggegruppen nytter det ikke å skjule seg for hverandre. En spiller med åpne kort fordi en vet at de andre har det på samme måte som en selv. Ellers blir det enten til at en forsøker å skjule sin angst, usikkerhet og skuffelse over hjertesykdommen, og lever nesten enda mer hektisk og anstrengende enn før for ikke å skuffe og skremme sine omgivelser. Eller en tipper kanskje over og vever seg inn i redsel, tristhet og tafatthet i forhold til sykdommen, blir passiv og avhengig når en ikke har joggegruppens medlemmer og trenere rundt seg.

Mang en gang faller det bemerkninger som: "Jeg tør ikke å fortelle hjemme hvor mye jeg klarer her for da ville de tro jeg var helt gal." Eller: "Hvis jeg fortalte hva jeg klarte her, ville jeg blitt stilt overfor så store krav hjemme at jeg ikke ville ha mulighet til å makte det."

De reaksjoner og atferdsmønstre hos medlemmen i joggegruppen jeg har nevnt hittil, gjenspeiler i store trekk slikt som enhver hjertesyk vil oppleve dersom han/hun begynner med systematisk opptrening. Det er viktig å være oppmerksom på det, og vi har alle noen av de nevnte tendenser i oss.

For egen del var jeg lite bevisst på min egen tendens til å konkurrere, og var i perioder svært opptatt av å sette "personlig rekord" på de distanser vi jogget eller løp.

Jeg fant det også til tider svært provoserende til stadighet å bli forbiløpt av friske joggere som benyttet samme løype som oss. Det tok sin tid å ta inn i seg den virkelighet at for meg var ett treningstempo det riktige, for en annen et annet.

Det som var og er den helt spesielle kvalitet i det fellesskap vi har i joggegruppen, er at vi har noen å dele erfaringer med, noen å snakke om våre bekymringer med, og vi deler den felles forutsetning at vi alle har fått satt et "tak" på den fysiske utviklingsmulighet vi har. Men det er mye å hente inn av fysisk styrke og bedret helse. Den psykologiske utfordring ligger mye i å ha tålmodighet nok til å ta seg den tid en trenger for å nå den mulighet for utvikling som ligger der.

Hvor mye en vil legge i treningen, avhenger av hver enkelts fysiske helse, hvilken treningsform en velger og de mål en har for treningen. For noen er målet å bli i bedre form rent generelt. Andre kan ha som mål å la trening inngå som et ledd i den nye livsform en søker å finne frem til etter hjertesykdommen, mens andre kan ha som tilleggsmål å kunne delta i mosjonsidrett. Her må hver enkelt være seg bevisst en realistisk målsetting og jobbe for å oppnå den. At målene kan skifte underveis – oppjusteres eller nedjusteres – må en være forberedt på, men en må hele tiden tviholde på at målene må være realistiske i forhold til ens helsetilstand.

For noen av oss i joggegruppen har målet etter hvert blitt å kunne delta i mosjonsidrett. Hjertelaget har stilt fullt lag i Holmenkollstafetten. Samtlige deltagere på laget har vært rehabiliterte hjertepasienter. Hver enkelt klarert gjennom medisinske tester og etter langvarig trening i joggegruppen. Jeg har selv hatt gleden sammen med de andre over at alle har kunnet fullføre sine etapper uten uhell. At sluttiden har plassert oss blant de siste i Veteranklassen, er i denne sammenheng ikke viktig.

Likeså har flere av oss jevnlig deltatt i mosjonsløp på 3 til 10 kilometer og plassert oss sånn midt i flokken. Til slutt vil jeg gi noen enkle, men helt nødvendige råd å følge dersom en er hjertepasient og har lyst til å begynne å trene seg opp fysisk:

  1. Start aldri med opptrening uten at du har oppsøkt lege og fått klarsignal for trening. La legen få ta de prøver og tester han/hun finner nødvendig. Dersom legen sier nei til trening, følg rådet. Sier legen ja, diskuter med legen hvilken treningsform du bør velge.
  2. Når du har begynt opptreningen, skal du yte litt mindre enn du kjenner du faktisk kan makte. Avslutt aldri treningsøkten utslitt. Du skal kjenne at du faktisk kunne ha ytt mer, men hadde "vett" til å begrense deg.
  3. Legg merke til hvor du eventuelt får vondt i kroppen når du trener. Diskuter disse smertene med legen din, og prøv å lære deg å skille mellom smerter som er ufarlige og slike som er tegn på at du trener for hardt.
  4. Vær omhyggelig med uttøyning etter hver treningsøkt slik at du unngår unødige ledd- og muskelsmerter.
  5. Tren aldri dersom du er syk på annen måte; f. eks. forkjølet, vondt i halsen eller hodet, har feber eller ellers føler deg sjaber.
  6. Ikke start med opptrening før du har funnet en treningskamerat. Det er tryggere og mye hyggeligere å trene sammen med noen. Er dere flere sammen, la den som er i dårligst form bestemme treningstempo.
  7. Tren på tider og steder hvor der er andre som også trener - slik at du har folk rundt deg.
  8. Den tiden da du kan trene for deg selv skal du la ligge langt der fremme.
  9. Venn deg til å trene til faste tider og ikke bruk "tomme unnskyldninger" for å skulke treningen. Om du må stå over en trening eller to av tvingende nødvendige grunner, ikke tren hardere på neste trening for å ta igjen det forsømte. Det er den jevne, tålmodige treningen som virker best.
  10. Unngå å konkurrer med klokka og folk som er sprekere enn deg.
  11. Forsøk å nyte selve treningsøkta. Ikke se på det å komme i mål etter for eksempel spaser- eller joggeturen som det du strever etter. Forsøk heller å tenke på det trivelige i å kjenne at kroppen fungerer mens du trener.
  12. Press deg aldri for å se hvor mye du tåler. Trener du jevnt og trutt, vil du gradvis tåle mer og mer – det holder bare å vite at det er slik. Ikke noe poeng i å finne det ut på annen måte enn at du litt etter litt kjenner at det er slik på den vanlige treningen din.
  13. Varier treningen, for eksempel ved å ta lengre og kortere turer.
  14. Om du skulle la deg friste til – og føler at du kan makte det – å delta i mosjonsløp; velg en distanse du behersker, legg deg bakerst i feltet og la ditt eget jevne tempo avgjøre hvilken plassering du får i mål. Er det sisteplass, så pytt, pytt.
  15. Uansett hvilken treningsform du har valgt er det det jevne og rolige tempo du skal følge. Det kan være litt kjedelig – men det er en billig pris å betale for gleden ved å komme i fysisk form.
  16. Tren 2 – 3 ganger hver uke. La det ha gått 2 – 3 timer siden sist du spiste og vent med middagen til etter treningen. Du trenger blodforsyningen andre steder inn i fordøyelses- organene når du skal trene.
  17. Begynn alltid en treningsøkt med å varme opp i minst 10 minutter.

Lykke til!

Publisert: 1996

Nasjonalforeningen for folkehelsens Hjertelinje er et tilbud til alle som har spørsmål om hjerte - og karsykdommer.

Relaterte intervjuer/artikler:

 


Dette nettstedet består av 2 deler:

  • Sinnets helse-intervjuer: Denne delen består av intervjuer med psykiatere og psykologer. Målet er å medvirke til at færre blir psykisk syke, færre føler seg stigmatisert, flere rammede søker hjelp tidligere, flere får en god mestringsevne, flere rammede og pårørende deltar på en god måte i rehabiliteringsfasen.
  • «Helsenytt for alle»-arkivet - består av intervjuer med leger som er spesialister på fysiske sykdommer. Hva kan forårsake sykdommen, hvordan forebygge, når søke lege?

OBS! Utviklingen innen helsefag går raskt. Derfor kan noe av informasjonen på Internett – også på dette nettstedet - være foreldet. Internett bør ikke være eneste kilde når det dreier seg om helseproblemer av mer alvorlig art. Skaff deg informasjon fra fastlegen din også.



Tips en venn!.....
 

Kjenner du noen som kan ha nytte av dette? Hjelp oss å spre gode helseråd. Del artikkelen/intervjuet med andre:

   Send på e-post     Del på Facebook